Cavalaire-sur-Mer (skipsvrak)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Cavalaire-sur-Mer skipsvraket er et skipsfunn utenfor Cavalaire-sur-Mer i Provence-Alpes-Côte d'Azur, Frankrike fra slutten på middelalderen. Det ble oppdaget i 1987 og underlagt en rekke marinarkeologiske undersøkelser i 1993-1996, etter det var konstatert at flere separate vrakrester lå på det samme funnstedet. Det vist seg å være et interessant funn ettersom bunnplankene var i kravell mens sideplanker var i klink, og dermed var et atlantisk fartøy som hadde forlist i Middelhavet utenfor franskekysten. Dateringen viser at vraket var bygd etter år 1479.[1]

Skipsvraket[rediger | rediger kilde]

Etter flere års innsats ledet av Marion Delhaye ble det fastslått at skipet på over 18 meter lengde [1] som hadde forulykket like utenfor havnen på tettstedet Cavalaire-sur-Mer, var et skip av iberisk-atlantisk skipsbyggingstradisjon, sannsynlig fra Baskerland i nordøstre Spania.

Det største av de tre vrakrester var 15,3 meter lang og 3,3 meter bred, som kom fra bunnseksjonen og utgjorde babord side opp fra kjølen i akterskipet.[2] De sentrale spantene besto av tre trestykker, bunnstokken, den første ribben og deretter den andre ribben oppover. Bunnstokkene festes sammen med de nedre ribbene med tapper av tre, siden festet sammen med bordgangene med både trenagler og jernspikre. Trestykkene overlappet hverandre der disse møtes, de øvre ribbene var ikke festet med disse nedre ribbene.

Dette er en skipsbyggingsteknikk funnet i skipsvrak fra 1500-tallet som hadde opphav i Baskerland, og dermed tilhørte den iberisk-atlantiske tradisjonen som var tolkt å være en overgang fra skallbygging til skjelettbygging. Bare de nedre deler av spantssystemet var festet sammen, resten holdes på plass av bordkledningen. Arkeologen Mark Redknap som hadde undersøkt Catterwater-vraket i 1985, mente dette spantssystemet var for å styrke skroget under konstruksjon, og Robert Gardnier antok i 1995 at man reiste først bunnstokkene og deretter bunnplankene før man fortsatte over slaget (vinkelen mellom bunnen og siden). Rekonstruksjonsarbeidet vist at det var brukt geometriske beregning i utformingen av det planlagte skroget, de tidligste nedskrivelser om dette er fra tiden etter 1430.[1]

På de to andre vrakrester som var etter bordkledningen, besto den ene kun av klinklagte bordplanker, den andre av klink- og kravellplanker som var satt sammen i halvkravell konfigurasjon. Det har dermed blitt antatt at bordkledningen på skipet er basert på kravell nederst og på klink øverst, med skillet ved vannlinjen - disse bordgangene i kravell var sagd ut mens disse i klink var uthugd med øks. Det var ikke mulig å stadfeste hvorfra tømmeret kom ettersom data var om trevirke nord for den franske elven Loire som munnet ut i Biscayabukta, så skipet kan ha blitt bygd ifølge dendrokronologisk datering etter år 1479 sør for Loiremunningen. Rekonstruksjonsarbeidet vist at bredden kan være 5,75 meter med en kalkulert tonnasje på mellom 70 og 100 tonn.[2]

Stevnroret på 4,18 m x 0,65 m var også funnet like ved de tre nevnte vrakrestene. Løsgjenstander var funnet rundt omkring, deriblant åtte svingkanoner av jern som beviset på at fartøyet var armert.[2]

Liknende fartøyer i halvkravell konstruksjon med kravell nederst som «omvendt halvkravell» er også kjent fra Skandinavia med Sebbersund-vraket, som var et norsk fraktefartøy fra 1600-tallet som bar preg av å ha blitt ombygd i Danmark ved å få klinklagte bordgangene i de nedre deler av skroget erstattet med nye bordganger i kravell.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]