Bronkoskopi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Bronkoskopi er endoskopisk teknikk for å inspisere innsiden av i luftveiene og lungene for diagnostiske og terapeutiske formål. Et instrument ( bronkoskop ) føres inn i luftveiene , vanligvis gjennom nesen eller munnen , eller av og til gjennom en trakeostomi . Dette gjør det mulig for utøveren å undersøke pasientens luftveier for abnormaliteter som fremmedlegemer , blødning , svulster , eller betennelse.

Den langt overveiende andelen av bronkoskopier utføres med fleksible bronkoskop, som har innebygd videokamera, mens stive bronkoskop stort sett brukes for terapeutiske formål

Historie[rediger | rediger kilde]

Killians bronkoskopiteknikk

Tyskeren Gustav Killian utførte den første bronkoskopi i 1896. Bronkoskopi ble det viktigste verktøyet for luftveisinspeksjon og behandling . Selv om det var en revolusjon hadde Killians stive instrumenter fortsatt viktige begrensninger: lys og syn kunne ikke gå rundt hjørner. Avanserte speil muliggjorde noe inspeksjon rundt hjørner, men det meste av luftveiene med sitt mangfold av divisjoner og svinger var fortsatt i mørket .

Moderne bronkoskopis era regnes fra 1968 , da Shigeto Ikeda introduserte det fleksible bronkoskopet. Fleksible lysfibre, pakket inn i tykkere kabler , tillot lys og bilder å passere gjennom et mykt, bøyelig instrument . Dette gjorde det mulig å nå de dypere deler av lungene, inn i lungelapper og videre, bare begrenset av bronkoskopets diameter. Med inkluderingen av en arbeidskanal i instrumentet kunne fleksible instumenter som biopsinåler og biopsitenger nå helt ut til lungens ytterflate

Typer[rediger | rediger kilde]

Stivt bronkoskop

Stiv (rigid) bronkoskopi[rediger | rediger kilde]

Stivt bronkoskop brukes hovedsakelig for terapeutiske prosedyrer, for å hente fremmedlegemer, stoppe blødninger eller behandle svulstvev. Stive bronkoskop er rette metallrør med stor diameter. Dette gjør at bruken er begrenset til trachea og store bronkier.

Fleksibel bronkoskopi[rediger | rediger kilde]

Kreftsvulst i trachea

Et fleksibelt bronkoskop er lengre og tynnere enn et stivt bronkoskop. Det inneholder et videokamera, lyskilder og en arbeidskanal. Tuppen kan bøyes ved hjelp av Bowden- kabler som er festet til en spak på håndstykket. Gjennom arbeidskanalen kan man sette lokalbedøvelse, skylle, suge og føre instrumenter for prøvetaking. Fleksibel bronkoskopi medfører mindre ubehag for pasienten enn stivt bronkoskopi og prosedyren kan utføres enkelt og trygt med våken pasient, og utgjør den langt største andelen av bronkoskopier i dag.

Bronkoskopiundersøkelse[rediger | rediger kilde]

De fleste bronkoskopier utføres i lett sedasjon og overflatebedøvelse, som sprøytes inn i halsen og på indre luftveiers overflater gjennom bronkoskopets arbeidskanal. Mer avanserte prosedyrer vil noen ganger kreve intubert pasienter og generell anestesi. Etter bedøvelse blir alle større luftveiene inspisert. En vanlig bronkoskop kan nå ut i lappebronkiene, og visuelt kikke litt lenger . Hvis en mistenkelig prosess blir funnet, tas prøver med en biopsitang eller andre verktøy. Mange bronkoskopirom har røntgengjennomlysningsenheter, som kan veilede operatøren ved prøvetaking i de ytre lungeavsnitt.

Prøvetaking[rediger | rediger kilde]

Legen har flere metoder for undersøkelse av lungevev ved hjelp av arbeidskanalen

  • Skylling

Sterilt saltvann sprøytes ut og suges tilbake for analyse av celler, for infeksjoner eller andre markører.

  • Nålepunksjon

En hul nål kan punktere svulster direkte eller gjennom luftveisveggen

  • Biopsitang
  • Børste
  • Kryobiopsi

En spesialsonde med tupp som kan fryses.

Luftveiskompleksitet og bronkoskopets begrensninger[rediger | rediger kilde]

Luftveiene deler seg 20-22 ganger før de når alveolene, og et vanlig bronkoskops diameter begrenser muligheten for visuell inspeksjon til de større luftveisavsnitt. Hvis legen ikke kan se målet, vil hun skyve et egnet biopsiverktøy ut i den antatt best egnede synlige luftvei, ofte ved hjelp av røntgengjennomlysning. Suksessraten ved undersøkelse faller derfor betydelig.

Diagnostisk suksess[rediger | rediger kilde]

Den totale suksessrate ved bronkoskopisk svulstdiagnose angis til 70-80 %[1][2]. Den viktigste faktor for å lykkes er direkte synlighet av svulsten med bronkoskopets kamera. Disse såkalte sentrale svulster nås i 88 % av undersøkelsene. For svulster i lungens perifere deler, som ikke er synlige gjennom videokameraet, angis suksesraten for svulster > 2 cm i diameter til 63 % og for svulster < 2 cm til 35%. Men disse tallene er omdiskuterte og varierer nok sterkt mellom bronkoskopisentra med ulik grad av kompetanse. En skotske multisenterstudie rapporterte en suksessrate på 9 % for perifere svulster[3]. De ulike studiene er også vanskelig å sammenligne , som inkludering og eksklusjonskriterier ikke er standardisert.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rivera, M.P. & Mehta, A.C., 2007. Initial Diagnosis of Lung Cancer: ACCP Evidence-Based Clinical Practice Guidelines (2nd Edition). Chest, 132(3_suppl), pp.131S–148S.
  2. ^ Schreiber, G. & McCrory, D.C., 2003. Performance characteristics of different modalities for diagnosis of suspected lung cancer: summary of published evidence. Chest, 123(1 Suppl), pp.115S–128S.
  3. ^ MCLEAN, A. N.,P.D., S., FRANKLIN, D. H., PETRIE, G., MILLAR, E. A. & DOUGLAS, J. G. 1998.The Scottish Multi-Centre Prospective Study of Bronchoscopy for Bronchial Carinoma and Suggested Audit Standards. Respiratory Medicine, 92, 1110-5.