Bortemålsregelen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Bortemålsregelen er en regel innen fotball, som brukes for å kåre en vinner av kamper i turneringer hvor lagene møter hverandre over to kamper, hjemme og borte. Om resultatet mellom to lag etter to kamper er uavgjort, vil det laget som scoret flest mål på bortebane være vinner av oppgjøret. UEFA benyttet seg av bortemålsregelen i sine klubbturneringer fra 1965 til 2021.[1]

Om lagene har scoret like mange mål på bortebane, vil oppgjøret bli avgjort ved ekstraomganger (2x15 minutter), og eventuelt straffesparkkonkurranse i det siste møtet mellom lagene. En lett måte å si om et oppgjør skal avgjøres ved bortemålsregelen eller ved ekstraomganger er om resultatet blir likt til hjemmelaget i begge kampene. Om et lag vinner 2–1 hjemme for å så tape 1–2 borte. Da har begge lagene ett bortemål hver, mens sammenlagtstillingen er 3–3. Da skal det spilles ekstraomganger og eventuelt straffesparkkonkurranse.

Eksempel[rediger | rediger kilde]

I kvartfinalen i Champions League i 2010, vant Bayern München 2–1 over Manchester United, på hjemmebanen sin, Allianz Arena. I returoppgjøret på Old Trafford, vant Manchester United 3–2. Da var sammenlagtstillingen 4–4. Men i kampen i Tyskland scoret Manchester United bare ett bortemål, mens Bayern München scoret to i England. Dermed gikk Bayern München videre til semifinalen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Uefa vraker bortemålsregelen i alle klubbturneringer. Nettavisen. Besøkt 6. august 2021.