Bispevalg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Bispevalg betegner prosessen med å utpeke biskoper i et kristent kirkesamfunn som har en episkopal ordning.

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Biskoper utpekes på forskjellig måte i ulike kirkesamfunn. I den romersk-katolske kirke er det paven som velger biskopene. Innenfor den anglikanske tradisjonen skjer valget gjerne av domkapitlet i vedkommende bispedømme. Innenfor metodismen og beslektede tradisjoner skjer valget av synoden. Dette er også vanlig i de fleste lutherske kirker. Kandidater framkommer gjennom ulike nominasjonsordninger. Den norske kirke har egen ordning ved at biskopene utnavnes av Kongen i kirkelig statsråd. I de andre nordiske folkekirkene utpekes biskopene gjennom avstemning blant prester og stemmeberettigede lekfolk, prester og andre ansatte. Church of England har en særskilt ordning der både statsoverhode og statsminister deltar i prosessen, men hvor kirken selv foretar det endelige valget av biskop.

Valgordninger i de nordiske folkekirkene[rediger | rediger kilde]

Majoritetskirkene i de andre nordiske landene har utviklet særskilte ordninger med nominasjon og urnevalg. Det er mange likhetstrekk mellom ordningene både i Island, Finland, Sverige og Danmark. Valgene foregår i alle landene gjennom en nominasjonsfase og en avstemningsfase.

Mulighetene for å foreslå kandidater er tilrettelagt på ulik måte. I Svenska kyrkan avholdes først et prøvevalg for å få fram kandidater. Dette skjer ved at de stemmeberettigede sender forslag på kandidater til stiftsstyrelsen, som administrerer valget. En ansvarsnemnd for biskoper vurderer før avstemningen om foreslåtte kandidater er kvalifisert. I Finland kan en kandidat til bispevalg bli foreslått av en valggruppe som er sammensatt av minst 10 av de stemmeberettigede. Den kandidaten som blir foreslått må ha gitt sitt skriftlige samtykke. I den danske folkekirken har de stemmeberettigede ved bispevalget også rett til å fremme kandidater til valget. Et forslag på kandidater må være underskrevet av minst 75 og maksimum 150 stemmeberettigede forslagsstillere.

Avstemningsfasen kan gå i flere omganger hvis ikke noen av de foreslåtte kandidatene har fått flertall. To eller tre valgomganger er ikke uvanlig, men fristen for stemmegivning er gjerne så vidt kort at prosessen likevel ikke tar veldig lang tid. Både i Sverige, Finland og på Island har valgreglene en bestemmelse om loddtrekning hvis det er stemmelikhet på avgjørende punkter i prosessen. I alle de fire folkekirkene er hovedregelen at valget er avgjort dersom en kandidat har fått mer enn halvparten av stemmene i avgjørende valgomgang.

Den norske kirke[rediger | rediger kilde]

Reglene om nominasjon m.v. ved utnevning av biskop er fastsatt ved kongelig resolusjon 6. juni 1997. Prosessen starter med at departementet ved ledighet i et bispeembete ber bispedømmerådet om å nominere minst tre og maksimum fem kandidater. Det skal tilstrebes at begge kjønn er representert (§ 1). For nominasjonen i bispedømmerådet gjelder særskilte regler. Før vedtak skal bispedømmerådet holde et forberedende møte for å avklare om mulige kandidater ønsker å motta nominasjon. Det enkelte medlem i bispedømmerådet kan stemme på tre kandidater, og de som har fått flest stemmer, er nominert. De skal nevnes i alfabetisk orden. Nominasjonsmøtet holdes for lukkede dører, og rådslagningen er hemmelig. Utskrift av forhandlingsprotokollen sendes departementet sammen med sentrale biografiske opplysninger om hver av de nominerte kandidatene (§ 2).

Departementet sender listen med kandidater og de biografiske opplysningene til dem som kan avgi stemme: Prester og vigslede kateketer, diakoner og kantorer i offentlig kirkelig stilling i bispedømmet, menighetsrådene i bispedømmet, prostene i øvrige bispedømmer, teologiske professorer ved de teologiske fakultetene og rektorene ved de praktisk-teologiske seminarene. Disse skal innen en gitt frist gi stemme til de tre som de anser mest skikket til å bli utnevnt til bispeembetet (§ 3). For avstemningen i menighetsrådet finnes særskilte regler, blant annet at stemmegivningen foregår ved vanlig flertallsvotering og er hemmelig. Resultatet skal protokollføres og en utskrift sendes departementet (§ 4).

Departementet offentliggjør resultatet av avstemningen (§ 5). Melding om avstemningsresultatet sendes samtidig til Kirkerådet og biskopene med anmodning om å avgi uttalelse om hvem de anser mest skikket til å bli utnevnt før saken forelegges kongen i kirkelig statsråd. Kirkelig statsråd består av de regjeringsmedlemmene som tilhører Den norske kirke, jf Grunnloven § 12 annet ledd.

Bispevalg i andre lutherske kirker[rediger | rediger kilde]

De fleste lutherske kirker, med unntak av de nordiske, har ordninger med at biskopene velges gjennom valg på en synode eller kirkemøte. Slike synodale valg kan være lokale og foregå på en bispedømmesynode (bispedømmemøte), eller de kan foregå sentralt på et kirkemøte eller generalsynode.

Valg på bispedømmeplan er det mest vanlige i større kirkesamfunn. Eksempler på dette er landskirkene i Tyskland, de store lutherske kirkesamfunnene i USA, foruten større kirker som er resultat blant annet av norsk misjon. Eksempelvis har den gassisk-lutherske kirke, med mer enn 3 millioner medlemmer, 20 synoder eller bispedømmer, med biskoper valgt av synodemøtet. Tilsvarende ordning finnes for eksempel i Mekane Jesus-kirken i Etiopia med over 7 millioner medlemmer og 21 synoder.

I mindre lutherske kirker er det større innslag av sentrale valg. Det gjelder den evangelisk-lutherske frikirke i vårt eget land (som velger synodeformann) og flere av de lutherske minoritetskirkesamfunnene i Europa.