Billedterapi

Kunstterapi, offisielt kalt billedterapi i Skandinavia, er et eklektisk samlebegrep for et stort terapeutisk fagfelt. Metoden kan praktiseres på forskjellige plan og i ulike retninger, være seg psykodynamisk, psykoanalytisk, selvpsykologisk, objektrelasjonsteoretisk, humanistisk, Gestalt, fenomenologisk, kognitivt, mentaliseringsbasert, adferdsterapeutisk med mer. På engelsk finnes inndelingene Art Therapy, Art As Therapy og Art as Pyschotherapy.

"Billedterapi er ikke primært rettet mot en estetisk eller diagnostisk vurdering av klientens bilde. Det overordnede målet er å legge til rette for at klienten kan oppnå forandring og utvikling på et personlig plan gjennom å anvende kunstmaterialer i et trygt og støttende miljø." (Utdrag fra British Association of Art Therapists (BAAT) sin definisjon på Art Therapy, (Edwards, 2014, s. 3, oversatt av Ziesler, 2015). Billedterapi handler ikke om tegne- eller maleferdigheter, men er som all annen terapi, en prosess med fokus på bevegelse. Terapeuten bruker kreativiteten inni mennesket til å bevege brukeren. Leken i det kreative uttrykket er som en døråpner til sjelen, det ubevisst, vår kjerne. "Hvis terapeuten får tak i pasienten sin skaperevne, er grunnlaget for den terapeutiske prosessen lagt." (Minde, 2002, s. 74).

"Det mest legitime målet for billedterapi er utviklingen av den kreative kraften og individets selv-kontroll." (Rubin, 1984/2016). Det gir klienten muligheten til å uttrykke seg kreativt, og reflektere over eget og andres sinn i trygge omgivelser. Kunst-/billedterapi er en av de metodene som har lyktes best med å vekke de selvhelbredende kreftene hos brukeren, lære dem å bli kjent med seg selv og styrke selvfølelsen, dempe angsten og gjøre mennesket gladere. Det ligger i menneskets historie å uttrykke seg gjennom bilder. Tegne og male for å uttrykke følelser som er vanskelig å si med ord. Som pioneren Harriet Wadeson skriver: "Et bilde viser følelsen eller opplevelsen." (1994, s. 146) Avstanden til følelsene som bildet gir, gjør det litt lettere å forholde seg til dem (følelsene). "Man kan gå inn i bildenes verden uten å bli fanget i denne verden" (Scahverien (1992), sitert av Struijk, B, 1998).

Det å utfolde seg kreativt kan, i bevegelsen, lede til et altoppslukende, positivt fokus der vi mister fornemmelsen for alt omkring oss, og dagligdagse bekymringer og angstsen stenges ute. Tilstanden kalles ofte for Flow eller Flyt, et begrep som tilskrives Csikszentmihalyi, som diskuterte opplevelsen av Flyt i dagliglivet. (Hinz, 2009, s.173). «Å bevege seg bort i fantasien, fra katastrofen, fra traumet eller de monstre vi møter, er nødvendig som en motgift. Vi trenger motgift. Vi trenger en plass hvor vi kan gjenvinne styrken til å skape våre egne liv.» (Refusal to despair» Anaïs Nin, 1982:7.) Vi føler oss levende når vi skaper. Som Harriet Wadeson skriver: "Det å skape er en opplivende aktivitet" (1987, s.143). Handlingen synes som et vesentlig virkemiddel for å skape noe nytt, også i relasjoner.

Flow opplevelsen hos voksne har mange likhetstegn med barnets lek. Mange terapeuter som bruker bilder i terapi, har vært opptatt av dette: Betensky, Kramer, Lusebruk, Malchiodi, McNiff med fler. Siden billedterapiens spede begynnelse har også mange billedterapeuter vært inspirert av psykoanalytisk terapi og omfavnet dennes psykologiske teorier om forandring (Holmquist, Roxberg, Larsson & Lundquist-Persson, 2017, s.45)

Utdanning

Oslo: Oslo Metropolitan University (former Oslo and Akershus University College

Drammen: Norsk Forening for kunst og uttrykksterapi Arkivert 21. februar 2020 hos Wayback Machine.

Historie

Det er en vanlig oppfatning at kimen til vår tids kunst-/billedterapi ble lagt i psykoanalysen, mens Susan Hogan, forfatteren av boken Healing Arts - The History of Art Therapy (2001), mener at den startet på 1800-tallet med Moral Treatment i sanatoriene, der vennlighet og kunst ble brukt som terapeutiske redskaper. Dette skjedde parallelt med utviklingen av humanismen, som var opptatt av å ta vare på menneskets iboende verdighet.

De terapeutene som er trenet i psykoanalytisk tradisjon, vil si at de kreative uttrykkene setter oss i kontakt med vårt ubevisste og gir oss muligheten til å trekke på våre ressurser og styrker og dermed gir oss et rom for forandring. Mens et slikt selv-uttrykk kan ha diagnostisk signifikans, kan også kreativiteten alene gi en person muligheten til å transcendere isolasjon, uttrykke følelser på papiret og føle gleden og tilfredstillelsen i prosessen med å skape. Det vil være en situasjon der "vektleggingen er på utviklingen av bildet, mer enn innsikten man får fra det."(Malchiodi, 2007, s. 159).

Psykodynamisk terapi, som ofte knyttes opp mot Art as Psychotherapy, er en videreutvikling av psykoanalytisk tankegang, og omtales blant fagfolk som et paraplybegrep for terapi som fokuserer på at symptomer kommer fra et sted og spiller på dynamikken gjennom relasjonen. I Norge har vi Kunstpsykoterapi der foregangspersoner som Åse Minde og Siri Johns er sentrale. Johns beskriver denne type billedterapi som en form for psykoterapi der pasienten uttrykker seg gjennom bilder som et konkret medium, bevisst eller ubevisst, og på den måten blir bildet et verdifullt middel til terapeutisk forandring (2001, s.343). Retningen oppsto i kjølvannet av objektrelasjonsteoriens inntog, som ble introdusert av blant annet Melanie Klein, psykoanalytiker og pioner innenfor utviklingspsykologi.

Klein var opptatt av kreativitet, barnets lek og forholdet til mor. Og evnen til å å skape og reparere seg selv gjennom billedskapning. Ut fra Kleins idéer og tanker vokste det på 1940-tallet frem en gruppe, de "uavhengige", med blant annet barnelegen og psykoanalytikeren Winnicott, som skulle få stor innflytelse på billedterapien med sin kreativitetsteori. Winnicott mente at kreativiteten kommer til syne i relasjonen mellom mor og barn, og at barnet, gjennom den, får erfaring med en indre og ytre verden, et "ikke-meg" - et overgangsobjekt; - viktig for sosialisering, tilknytning og kulturell erfaring. "Det er nødvendig å sørge for at pasienten lærer å leke, fordi kreativiteten kommer til utfoldelse i lek, og det er i kreativiteten at følelsen av å være kommer til uttrykk." (Hart & Schmartz, 2008, s.45)

En av billedterapiens Grand Old Ladies, Edith Kramer, skapte divergens innenfor billedterapien med Art as Therapy, som skulle bli kjent som en kunstpedagogisk tilnærmingsmåte i humanistisk tradisjon, og en motvekt til psykoanalysens fokus på fortolkning og diagnoser. Kramer vektla prosessen og produktet mer enn den terapeutiske bearbeidingen og mente at den kreative prosessen har helende aspekter i seg selv. Dette kan sammenlignes med det som kalles Flow-teori. En aktivitet som verken er for lett eller vanskelig, som fengsler og gjør at man glemmer tid og rom. Den er bygget på den oppfatning at kreativt uttrykk ikke trenger verbal refleksjon, fordi den står for seg selv, som et statement i seg selv. "Kreativt arbeid kan være helende i seg selv, uten en kognitiv paraply eller symbol tolkning". (Hintz, 2009, s.12). "Følelsen av fullendelse og tilfredstillelse som følger kreativt uttrykk, bør anerkjennes av terapeuter så vel som pasienter". (Hintz, 2009, s. 176)

I dag finnes det et rikholdig, multidimensjonalt spekter av kunstterapi/billedterapi som kan være diagnostiserende, psykoterapeutisk, funksjonsrettet, rekreasjonsrettet og/eller smertelindrende.

Litteratur

• Johns, S., (2001) Billedterapigruppen (s. 343-350) i Karterud, S., Urnes, Ø., Pedersen, G.: Personlighetsforstyrrelser. Forståelse, evaluering, kombinert gruppebehandling. Oslo: Pax forlag AS.

• Edwards, D., (2014) Art Therapy, London: SAGE Publications Inc.

• Hart, S.& Schmartz, R. (2009) Fra Interaksjon til relasjon, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS

• Hinz, L.D., (2009) Expressive Therapies continuum, A freamwork forUsing Art in Therapy, New York, London: Routledge Taylor and Francis Group

• Holmquist, G., Roxberg, Å, Larsson, I., Lundquist-Persson, R., (2017) What art therapists consider to be patient´s inner change and how it may appear during art therapy,

• The Arts in Psycotherapy, s. 45-52, Elsevier

• Hogan, S. (2001), Healing Arts - the History of Art Therapy, London: Jessica Kinsley Publishers

• Malchiodi, C.A., (2007), The Art Therapy Source Book, NY: McGraw-Hill

• Minde, Å., (2002), Kunstenn som sjelens arkitekt, kap. 2, (s. 53.-80) Oslo: Ad Notam Gyldendal

• Struijk, B., (1998), Kreativitetsbegrepet (s.8-11), Billedterapeuten nr. 2/88.

• Wadeson, H. (1994) The Dynamics of Art Psychology, kap. 6 (s. 141-167) NY: John Wiley and Sands.