Bevegelse (filosofi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Bevegelse i filosofi refererer til forandring og overgang fra en form for væren til en annen værensform. Bevegelse er en av fellesskapets sterkeste verdier.

I filosofien ser man på bevegelse i tilknytning til begrepet vorden. (fra tysk Werden som betyr å bli eller bli til)

Ontologisk betraktes bevegelse enten som motsetning til væren eller som en bestemt form for væren.

Ifølge Heraklit er alt i stadig bevegelse, mens eleatene betrakter all vorden som blendverk. Anaxagoras, Empedokles, Demokrit og Eipkur fører enhver bevegelse tilbake til en adskillelse og forbindelse av uforanderlige elementer (atomer) For Platon er de sansbare fenomener i stadig bevegelse, mens deres ontologiske grunnlag (ideene) er evige og uforanderlige. Aristoteles skiller mellom flere betydninger av bevegelse i Fysikken, 5.bok En betingelse for Aristoteles er at bevegelse er formålsrettet mulighet og virkeliggjøring. Forandring kan være substansiell, kvalitativ, kvantitativ eller skifting av romlig plassering. Kierkegaard diskuterer bevegelse/forandringer som overgang fra vesen til reell eksistens.