Bernhard II av Sachsen-Meiningen
| Bernhard II av Sachsen-Meiningen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Bernhard II Erich Freund von Sachsen-Meiningen 17. des. 1800[1][2]  Meiningen | ||
| Død | 3. des. 1882[1][2] (81 år) Meiningen | ||
| Beskjeftigelse | Aristokrat | ||
| Ektefelle | Princess Marie Frederica of Hesse-Kassel (1825–1882) (bryllupssted: Kassel)[3] | ||
| Far | Georg I av Sachsen-Meiningen | ||
| Mor | Luise Eleonore av Hohenlohe-Langenburg | ||
| Søsken | Adelaide av Sachsen-Meiningen Prinsesse Ida av Sachsen-Meiningen | ||
| Barn | George II, Duke of Saxe-Meiningen Augusta av Sachsen-Meiningen | ||
| Nasjonalitet | Sachsen-Meiningen | ||
| Gravlagt | Parkfriedhof Meiningen | ||
| Utmerkelser | Serafimerordenen Hosebåndsordenen | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Bernhard II av Sachsen-Meiningen, Bernhard Erich Freund (født 17. desember 1800 i Meiningen, død 3. desember 1882 samme sted) var hertug av Sachsen-Meiningen.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Bernard var sønn og yngste barn av Georg I av Sachsen-Meiningen og hans hustru Luise Eleonore av Hohenlohe-Langenburg. Hans to søstre var Adelheid (1792–1849) som senere ble dronning av Storbritannia, og Ida (1794–1852) som ble hertuginne av Sachsen-Weimar-Eisenach, nemlig i ekteskap med Bernhard von Sachsen-Weimar-Eisenach. Han overlevde dem begge med mer enn tretti år.
Monark
[rediger | rediger kilde]Han ble monark i 1803, men moren regjerte frem til han ble myndig i 1821. Han giftet seg i 1825 med Marie Frederica av Hessen-Kassel (1804–1888), datter av Vilhelm II av Hessen-Kassel og Augusta av Preussen.
Under reiser til Storbritannia, der hans søster Adelheid var blitt dronning i 1830, ble han influert av det britiske systematiske system, og foretok en rekke grunnleggende statlige og økonomiske beslutninger ut fra disse impulser i Sachsen-Meiningen.[trenger referanse] I 1830 ble Bernhard også opptatt i Hosebåndordenen.
De bedrede økonomiske forhold tillot byen Meiningen å utvides mot nord, og bygging av Hoffteateret og av Schloss Landsberg.
Under marsrevolusjonen i 1848 avskar Bernhard II store protester ved å innvilge de folkelige krav. Han antok beredvillig riksforfatningen og sluttet seg senere til Preussens unionspolitikk.[trenger referanse] Preussens planer mislyktes i 1850 men hans sympatier for de tyske enhetsbestrebelser levde videre.[trenger referanse] Han ble av den prøyssiske konge i 1850 selv gjort til ridder av den svarte ørn og senere i 1850 til generalløytnant a la suite i den prøyssiske hær. Den 31. mai 1859 ble han utnevnt til general i det prøyssiske infanteriet.
Senere ble han imidlertid tilhenger av det stortyske parti, protesterte mot den militærkonvensjon som Sachsen-Coburg og Gotha hadde inngått, og stod i 1866 sammen med fyrst Reuß zu Greiz som de eneste thüringiske regenter på den anti-prøyssiske side.[trenger referanse] Selv ved fredsforhandlingene etterpå var han så negativt innstilt til det nordtyske forbund at prøyssiske styrker marsjerte inn i Meiningen den 20. september 1866.[trenger referanse]
Abdikasjon
[rediger | rediger kilde]Bernhard II abdiserte til fordel for sønnen Georg II (1826–1914) den 20. september 1866 og levde deretter et stille liv som privatmann i Meiningen.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage, oppført som Bernhard II Erich Freud Herzog von Sachsen-Meiningen und Hildburghausen, The Peerage person ID p10105.htm#i101050, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p10105.htm#i101050, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]