Armand Emmanuel du Plessis de Richelieu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Armand Emmanuel du Plessis de Richelieu
Armand Emmanuel Duke of Richelieu.jpg
Født25. september 1766
Paris
Død17. mai 1822 (55 år)
Paris
Gravlagt Paris
Beskjeftigelse Politiker, diplomat
Parti Partiløs
Nasjonalitet Frankrike, Det russiske keiserdømmet
Språk Fransk
Livssyn Katolisisme
Medlem av Académie française (1816–)
Utmerkelser
7 oppføringer
Ridder av den Hellige Ånds orden, ridder av Sankt Mikaels orden, Sankt Aleksander Nevskij-ordenen, Æreslegionen, Andreasordenen, gullsverd for tapperhet, 4. klasse av Sankt Georgsordenen
Signatur
{{{navn}}}s signatur

Armand Emmanuel du Plessis, hertug av Richelieu, (født 25. september 1766 i Paris, død der 17. mai 1822) var en fransk statsmann.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Armand Emmanuel du Plessis de Richelieu var sønn av Louis Antoine Sophie de Vignerot du Plessis, hertug av Richelieu, hertug av Fronsac, og hans hustru, Adélaïde de Hautefort. Han var sønnesønn til Louis François Armand de Vignerot du Plessis de Richelieu.

Virke i Russland[rediger | rediger kilde]

Richelieu emigrerte i 1790 fra Frankrike og begav seg til Russland, der han fikk engasjement i den russiske hær. Han utmerket seg i krigen mot tyrkerne ved stormingen av Ismail (1790) og avanserte til general. Keiser Aleksander I utnevnte ham i 1803 til generalguvernør over Odessa (der man i 1828 oppsatte en statue av hem). Som sådan utmerket Richelieu seg i høy grad og vant Aleksanders vennskap og gunst.

Han vendte i 1814 tilbake til Frankrike og fulgte under de hundre dagene 1815 Ludvig XVIII til Gent.

Statsmann[rediger | rediger kilde]

Etter slaget ved Waterloo og de allierte styrkers andre inntog i Paris ble Richelieu ansett å være rett mann til å fra sin venn tsar Aleksander utvirke så billige fredsvilkår som mulig. Han ble derfor av Ludvig XVIII utnevnt den 27. september 1815 til utenriks- og statsminister. Gjennom sin innflytelse hos tsar Aleksander klarte Richelieu i den fredsavtale med de allierte makter som ble inngått i Paris den 20. november 1815, å utvirke meget billigere fredsvilkår enn man egentlig kunne ha forventet.

I den innenrikske politikk var han en overbevist tilhenger av det bourbonske monarki, men opptrådte imidlertid med fasthet mot de mest vidtgående - ultrarojalistene - på denne side. Han oppløste i 1816 det reaksjonære deputertkammeret og førte under de påfølgende årene, støttet på den sentermajoritet nyvalgene gav ham, en moderat reformpolitikk. Richelieu deltok i kongressen i Aachen i 1818, der han utvirket at de allierte makters styrker skulle trekke seg ut av Frankrike.

Den 15. november 1818 undertegnet han den akt hvorved Frankrike ble gjenopptatt i de europeiske makters hellige allianse.

Allerede en måned etter, i desember 1818, måtte Richelieu forlate sintt embede på grunn av uenighet med venstresiden i spørsmålet om valglovens reformering, og da ble general Jean Joseph Dessolles ble stats- og utenriksminister. Dessolles gikk av i november 1819, og hans ettertreder Élie Decazes ble styrket av ultrarojalistene den 18. februar 1820, hvorpå kong Ludvig XVIII atter utnevte Richelieu til statsminister.

Under denna sin andre regjering innskrenket Richelieu trykkefriheten, endret valgloven og foretok flere andre reaksjonøre tiltak, men lyktes likevel ikke å tilfredsstille ultrarojalistene, som styrtet ham i desember 1821, hvorpå Joseph de Villèle ble statsminister.

Richelieus navn og hertugtittel gikk videre til hans søstersønn Armand François Odet Chapelle de Jumilhac (1804-1879), pair av Frankrike 1822-48.

I en selvbiografisk skildring (i "Revue historique". XXXVII) behandlet Richelieu sitt andre ministerium.

Referanser[rediger | rediger kilde]


Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Léon de Crousaz-Crétet, Le Duc de Richelieu en Russie et en France, 1897
  • Armand-Emmanuel du Plessis de Richelieu, « Ma retraite du pouvoir », Revue de Paris, 1897
  • R. de Cisternes, Le Duc de Richelieu, son action aux conférences d'Aix-la-Chapelle, 1898
  • marquise de Montcalm, Mon journal (1815-1818) pendant le premier ministère de mon frère, publié par S. Charléty, Grasset, 1935
  • Emmanuel de Waresquiel, Le Duc de Richelieu, Paris, Perrin, 1990 ; rééd. 2009 ISBN 978-2-262-03117-6
  • Emmanuel de Waresquiel et Benoît Yvert, Histoire de la Restauration, 1996
  • Benoît Yvert (dir.), Premiers ministres et présidents du Conseil. Histoire et dictionnaire raisonné des chefs du gouvernement en France (1815-2007), Perrin, 2007
  • Louis-Victor-Léon de Rochechouart, Souvenirs sur la Révolution et l'Empire ; rééd. Plon, 1889