Aristoxenos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Aristoxenos: Elementa harmonica i et håndskrift fra 1296, Biblioteca Apostolica Vaticana, Vaticanus graecus 191, fol. 299r

Aristoxenos fra Taranto (gammelgresk Ἀριστόξενος Aristóxenos; født rundt 360 f.Kr.; død rundt 300 f.Kr.) var en gresk filosof og musikkteoretiker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Aristoxenos' far, Sokrates-eleven Spintharos var en lærd musiker, og gav sønnen den første musikkutdanningen. Senere var Aristoxenos elev hos pythagoreeren Xenophilos fra Khalkidiki og musikklæreren Lampros, og ble tilslutt elev av Aristoteles og medlem den peripatetiske skolen.

Det meste av Aristoxenos' skrifter om filosofi, etikk og musikk er tapt, men en avhandling om musikk, Elementa harmonica, er delvis bevart, dessuten noen fragmenter om rytme og takt. Aristoxenos er den tidligste forfatteren fra antikken som det er bevart omfattende skrifter om musikk av. Elementa er hovedkilden til kunnskapen om antikkens greske musikk.[1]

På rent musikalsk grunnlag definerte Aristoxenos blant annet begrepene intervall, tonesystem, heltone, halvtone, tredelstone, kvarttone, dessuten diatoniske, kromatiske og enharmoniske modi, toneverdi og rytme. Med disse begrepene preget han en stor del av den senere musikkterminologien i seinantikken og middelalderen. Begrepene brukes fremdeles, om enn med til dels modifisert betydning.

Utgaver og oversettinger[rediger | rediger kilde]

  • Lionel Pearson (red.): Aristoxenus, Elementa rhythmica. The Fragment of Book II and the Additional Evidence for Aristoxenean Rhythmic Theory. Texts edited with Introduction, Translation, and Commentary. Clarendon Press, Oxford 1990, ISBN 0-19-814051-7 (griechischer Text und englische Übersetzung).
  • Stefan Ikarus Kaiser (red.): Die Fragmente des Aristoxenos aus Tarent (= Spudasmata. Bind. 128). Nyutgave, oppdatert og oversatt. Olms, Hildesheim o.a. 2010, ISBN 978-3-487-14298-2 (gresk, latin og tysk)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bruno Centrone: Aristoxène de Tarente. I Richard Goulet (red.): Dictionnaire des philosophes antiques. Bind 1: Abam(m)on à Axiothéa. Centre National de la Recherche Scientifique, Paris 1989, ISBN 2-222-04042-6, s. 590–593
  • Wilfried Neumaier: Antike Rhythmustheorien. Historische Form und aktuelle Substanz (= Heuremata. Studien zur Literatur, Sprachen und Kultur der Antike. Bind. 11). Grüner, Amsterdam 1989, ISBN 90-6032-064-6 (books.google.de).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Aristoxenus of Tarentum» i Chambers's Encyclopædia. London: George Newnes, 1961, bind. 1, s. 593.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Tysk Wikisource: Aristoxenos – Originaltekster