Erythrai

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Bukta Ildırı i det tyrkiske distriktet Çeşme var tidligere bukten for antikkens Erythrai.
Ruinene av amfiteateret.

Erythrai (gresk: Ἐρυθραί), senere Litri, var en av de tolv joniske byene i Anatolia. Den ligger 22 km nordøst for havnen Kyssos (dagens Çeşme) på en liten halvøy som strekker seg ut i Erythraibukta. Den ligger like langt fra fjellene Mimas og Korykos og direkte motsatt fra øya Khíos.

Byen skal ha blitt grunnlagt først av en bosetning fra Kreta, deretter bosatt av jonerne under Knopos, sønn av Kodros. Erythrai var kjent for å være setet til den erythraiske sibylle. Ruinene av byen finnes nord for den tyrkiske byen Ildırı i distriktet Çeşme i provinsen İzmir.

Historie[rediger | rediger kilde]

Ifølge den greske geografen Pausanias[1] ble Erythrai grunnlagt av bosettere fra Kreta under ledelse av Erythros den røde, sønn av Rhadamanthos. På samme tid kom det innflyttere fra Lykia, Karia og Pamfylia, som alle var steder i Anatolia. Senere etablerte Knopos,[2] sønn av Kodros (den siste av de semimytiske konger av Athen), en jonisk bosetning. Byen ble senere tidvis kalt Knopospolis etter ham. Byen lå ikke rett ved kysten, men en liten distanse inn i landet, men hadde en havn ved kysten som ble kalt for Kissos.[3]

På 600-tallet f.Kr. var Erythrai en jonisk by i Anatolia og ble medlem av det joniske forbund. I løpet av 600-tallet f.Kr. utkjempet byen en krig mot naboøya Khíos.[4] Erythrai ble kjent som en produsent av kvernsteiner i en periode da byen var styrt av en tyrann.

Erythrai ble aldri noen stor by, den sendte kun åtte skip til slaget ved Lade. Erythraiene var i lengre tid underlagt Athens overherredømme, men mot slutten av Peloponneskrigen brøt de med Athen. Etter slaget ved Knidos tok de imot Konon, den athenske generalen som ledet Athens flåte i nederlaget i slaget ved Aegospotami, etter at han ikke kunne oppholde seg i Athen lengre. Erythrai æret ham blant annet i en inskripsjon som fortsatt eksisterer.

Erythrai var fødestedet for to sibyller (profetiske kvinner). Strabon skriver at den ene av dem, Sibylla, bodde der i byens tidlige periode. Den andre sibyllen, som het Athenais, levde samtidig som Aleksander den store. Den erythraiske sibylle var Apollons orakel.

Rundt 453 f.Kr. besluttet Erythrai å nekte å betale for å være med i det athenske sjøforbundet, og byen gikk ut av forbundet. En garnison og en ny regjering førte byen tilbake inn i forbundet, men mot slutten av Peloponneskrigen, i 412 f.Kr., gjorde den igjen opprør sammen med Khíos og Klazomenai.

Senere allierte byen seg vekselvis med Athen og Perserriket. Rundt midten av 350-tallet f.Kr. stilte Erythrai seg på parti med Mausollos, herskeren av Karia som hadde hovedsete i Halikarnassos. I en inskripsjon som er funnet på stedet kalles han Erythrais velgjører.

I 334 f.Kr., under Aleksander den store, ble Erythrai igjen selvstendig. I henhold til Plinius den eldre og Pausanius planla Aleksander å opprette en kanal gjennom Erythrai-halvøya for å forbinde Teosbukten med Smyrnabukten.[5]

Da Aleksander kom tilbake til Memfis i april 331 f.Kr. ventet sendebud fra Hellas på ham. De fortalte Aleksander at oraklene i Didyma og Erythrai, som hadde vært tause i lang tid, brått hadde snakket og bekreftet at Aleksander var en sønn av Zevs.

Erythrai ble senere knyttet til Pergamon og til Roma, og etter at Attalos III av Pergamon døde i 133 f.Kr., da kongeriket Pergamon ble gitt i arv til romerne, fikk Erythrai en oppblomstringstid som en fri by (civitas libera) og tilknyttet den romerske provinsen Asia. På denne tiden var byen kjent for sin vinproduksjon, geiter, tømmer og kvernsteiner, samt for sibyllene Herophile og Athenais.

Byen fikk en nedgangstid da den fortsatt i romersk tid ble angrepet og plyndret, og da den ble rammet av jordskjelv på 100-tallet e.Kr. minsket den betydning. Mot Romerrikets siste år og inn i den bysantinske perioden fikk Erythrai en form ny vekst. Biskoper er bevitnet fra byen fra 431 og til 1292, og en arkont, en laverestående guvernør, var basert i byen på 800- og 900-tallet.[6]

Arkeologi[rediger | rediger kilde]

Funn fra nyere utgravninger er oppbevart i det arkeologiske museum i Izmir. Undersøkelser av akropolis har avdekket mye keramikk og små offerstatuetter av bronse og elfenbein fra perioden 670-545 f.Kr. Statuettene av elfenbein bærer stilmessige likhetstrekk med arkeologiske funn fra Kreta og Rhodos, noe som kan bekrefte Pausanias' uttalelse om at Erythrai først ble bosatt derfra. [7]

Sgrafitto på en bolle fra tidlig på 500-tallet f.Kr. tilhørte ofringene til tempelet til Athene Polias.[8] En liten løvestatuett i bronse fra første halvdel av 500-tallet minner sterkt om en løvestatue fra distriktet Bayındır som nå er i museet i Izmir. De er de tidligste eksemplene på en løvetype som tjente som modell for etruskiske kunstnere. [7] Fra samme gravsted på toppen av Akropolis ble det også funnet en monumental arkaisk statue av en kvinne. Statuens hode manglet, men foldene på statuens drakt, av typen khiton, minner om statuer fra Samos, eksempelvis Hera fra Kheramyes som nå er i Louvre.[9] Statuen i Erythrai er arbeidet til en anatolisk kunstner fra tiden 560-550 f.Kr. [7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pausanias, 7.3.7
  2. ^ Strabon, 14.633
  3. ^ Titus Livius, 36.43
  4. ^ Herodotos, 1.18
  5. ^ Plinius den eldre, HN 5.116; Pausanias, 2.1.5
  6. ^ Redaksjonelt (2006): Catalogue of Byzantine Seals at Dumbarton Oaks and in the Fogg Museum of Art, Dumbarton Oaks
  7. ^ a b c «Erythrai (Ildiri) Turkey». Cultural Heritage Language Technologies
  8. ^ Pausanias, 7.5.8
  9. ^ Google bilder: Hera of Cheramyes

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]