Aristoksenos
| Aristoksenos | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 360 f.Kr. Tarent[1] | ||
| Død | ca. 300 f.Kr. Athen | ||
| Beskjeftigelse | Matematiker, musikkforsker, filosof, musikkteoretiker | ||
| Far | Spintharus | ||
Aristoksenos fra Taranto (ca. 360 f.Kr. – 300 f.Kr.) var en gresk filosof og musikkteoretiker.
Aristoksenos er den tidligste forfatteren fra antikken som det er bevart omfattende skrifter om musikk av.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Aristoksenos' far, Sokrates-eleven Spintharos var en lærd musiker som gav sønnen den første musikkutdanningen. Senere fikk Aristoksenos undervisning i musikkteori av pytagoreerne Xenofilos fra Khalkidiki og Lampros fra Erythrai. Tilslutt ble han elev av Aristoteles og medlem av den peripatetiske skolen.
Det meste av Aristoksenos' skrifter om filosofi, etikk og musikk er tapt, men Elementa harmonica, en avhandling om musikk er delvis bevart, dessuten noen fragmenter om rytme og takt. Elementa er hovedkilden til kunnskapen om antikkens greske musikk.[2]
På rent musikalsk grunnlag definerte Aristoksenos blant annet begrepene intervall, tonesystem, heltone, halvtone, tredelstone, kvarttone, dessuten diatoniske, kromatiske og enharmoniske modi, toneverdi og rytme. Med disse begrepene preget han en stor del av den senere musikkterminologien i seinantikken og middelalderen. Begrepene brukes fremdeles, om enn med til dels modifisert betydning.
Utgaver og oversettinger[rediger | rediger kilde]
- Lionel Pearson (red.): Aristoxenus, Elementa rhythmica. The Fragment of Book II and the Additional Evidence for Aristoxenean Rhythmic Theory. Texts edited with Introduction, Translation, and Commentary. Clarendon Press, Oxford 1990, ISBN 0-19-814051-7 (griechischer Text und englische Übersetzung).
- Stefan Ikarus Kaiser (red.): Die Fragmente des Aristoxenos aus Tarent (= Spudasmata. Bind. 128). Nyutgave, oppdatert og oversatt. Olms, Hildesheim o.a. 2010, ISBN 978-3-487-14298-2 (gresk, latin og tysk)
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Bruno Centrone: Aristoxène de Tarente. I Richard Goulet (red.): Dictionnaire des philosophes antiques. Bind 1: Abam(m)on à Axiothéa. Centre National de la Recherche Scientifique, Paris 1989, ISBN 2-222-04042-6, s. 590–593
- Wilfried Neumaier: Antike Rhythmustheorien. Historische Form und aktuelle Substanz (= Heuremata. Studien zur Literatur, Sprachen und Kultur der Antike. Bind. 11). Grüner, Amsterdam 1989, ISBN 90-6032-064-6 (books.google.de).
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ BSE1 / Aristoksen[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Aristoxenus of Tarentum» i Chambers's Encyclopædia. London: George Newnes, 1961, bind. 1, s. 593.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
|
(de) Aristoksenos – originaltekster fra den tyskspråklige Wikikilden |
- (de) Verk av og om Aristoksenos i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
|
|
(en) Author:Aristoxenus – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden |
|
|
(en) 1911_Encyclopædia_Britannica/Aristoxenus – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden |
- Andrew Barker: Aristoxenus Biography, archive.org