Appenninene
Appenninene (gresk: Ἀπέννινα ὄρη;[1] latin: Appenninus eller Apenninus Mons[2] italiensk: Appennini;[3]) er en rundt 1200 km lang fjellkjede som strekker seg langs østkysten av Italia. I nordvest går de sammen med de liguriske Alpene. I sørvest ende de ved Reggio di Calabria, kystbyen ved enden av Den italienske halvøya (også kalt for Appenninerhalvøya etter fjellkjeden).[4] Siden rundt 2000 har det italienske miljødepartementet på anbefaling fra Apennines Park of Europe Project, definert Apenninesystemet til å inkludere fjellene i nordlige Sicilia, således gi en total distanse på 1 500 km.[5] Fjellsystemet danner en bue som omringer den østlige siden av Det liguriske hav og Tyrrenhavet.
Fjellkjeden er hovedsakelig grønn, skjønt på den ene siden av den høyeste fjelltoppen, Corno Grande (2912 moh, og en del av Gran Sasso d'Italia) er delvis dekket av Calderonebreen, den eneste isbreen i Appenninene. Den har blitt minskende siden 1794.[4] De sørlige delene av fjellkjeden er delvis golde. De østlige fjellskråningene ned til Adriaterhavet er bratte mens de vestlige danner lavberg som de fleste av Italias byer er lokalisert på. De enkelte fjellene tenderer til å bli navngitt etter provinsen hvor de er lokalisert i; eksempelvis er de liguriske Apenninene i Liguria. Som provinsgrenser har de ikke alltid vært faste og det har ført til en del forvirring om nøyaktig hvor fjellgrensene går. Ofte, men ikke alltid er det et geografisk særtrekk som har bestemt en grensesetting. Fjellkjeden består i det vesentlige av kritt og kalk.
Etymologi[rediger | rediger kilde]
Den etymologi (navnforklaring) som oftest blir gjentatt, grunnet dens semantiske egnethet, er at Apenninene er avledet fra det keltiske ordet penn- (ås, åsrygg, topp):[3] A-penn-inus, noe som kan ha kommet til under den keltiske tilstedeværelsen i nordlige Italia på 300-tallet f.Kr. eller tidligere. Samme etymologi er forsøkt på fjellkjeden Penninene i nordlige England, men blitt avvist. Penninene har antagelig heller fått navn etter Apenninene.[6] Imidlertid har lingvister aldri funnet en avledning som er tilfredsstillende.[3] Wilhelm Deecke uttalte at «dets etymologi er tvilsom, men en del avleder det fra ligurisk-keltiske Pen eller Ben som betyr fjelltopp.»[7] Det er ikke konsensus om navnets opphav.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Strabon: Geografika, bok 5
- ^ Apenninus, entall benyttet i flertall, har formen av et adjektiv, hvilket vil bli segmentert Apenn-inus, ofte benyttet med substantiv som mons (fjell) eller gresk ὄρος, oros, men like ofte benyttet alene som substantiv. Antikkens grekere og romere la ofte til «fjell», men ikke alltid, for å gi betydningen en eller flere fjellrekker; slik at Apenninefjellet viser til hele fjellkjeden og er oversatt til Apenninefjellene eller Apenninene.
- ^ a b c Lewis, Charlton T.; Short, Charles (1879): «Apenninus» i: A Latin Dictionary. Oxford; Medford: Clarendon Press; Perseus Digital Library.
- ^ a b Lake, Philip (1911): «Apennines» i: Chisholm, Hugh: Encyclopædia Britannica 2 (11. utg.). Cambridge University Press. s. 161
- ^ Gambino, Roberto; Romano, Bernardino (2000–2001): Territorial strategies and environmental continuity in mountain systems: The case of the Apennines (Italy) (PDF). World Commission on Protected Areas.
- ^ Redmonds, George (15. mars 2007): «A Major Place-Name Ignored» i: Names and History: People, Places, and Things, London: Hambledon & London (1. utg. 2004), ISBN 1-85285-426-X, s. 65–68
- ^ Deecke, Wilhelm (1904): Italy, s. 23
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Blackie, Christina; Blackie, John Stuart (1887): Geographical etymology, a dictionary of place-names giving their derivations. London: Murray.
- Deecke, Wilhelm (1904): Italy; a popular account of the country, its people, and its institutions (including Malta and Sardinia). Overs. av H. A. Nesbitt, London; New York: Macmillan Co.; S. Sonnenschein & Co.
- Lunardi, Pietro (2008): Design and construction of tunnels: analysis of controlled deformation in rocks and soils (ADECO-RS). Berlin: Springer.
- Margheriti, Lucia; et al. (August–oktober 2006): «The subduction structure of the Northern Apennines: results for the RETREAT seismic deployment» (PDF) i: Annals of Geophysics 49 (4/5).
- Martini, I. Peter; Vai, Gian Battista (2001): «Geomorphologic Setting» i: Martini, I. Peter; Vai, Gian Battista: Anatomy of an orogen: the Apennines and adjacent Mediterranean basins. Dordrecht [u.a.]: Kluwer Academic Publishers. s. 1–4..
- Barchi, Massimiliano; Landuzzi, Alberto; Minelli, Giorgio; Pialli, Giampaolo (2001): «Inner Northern Apennines» i: Martini, I. Peter; Vai, Gian Battista. Anatomy of an orogen: the Apennines and adjacent Mediterranean basins. Dordrecht [u.a.]: Kluwer Academic Publishers. s. 215–254..
- Pedrotti, F.; Gafta, D. (2003): «The High Mountain Flora and Vegetation of the Apennines and the Italian Alps» i: Nagy, László; Grabherr, G.; Körner, Ch.; Thompson, D.B.A.: Alpine biodiversity in Europe. Ecological studies, 167. Berlin, Heidelberg [u.a.]: Springer-Verlag. s. 73–84.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Apennine mountains – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Apennine Mountains – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- «Ligurian Apennine». Summit Post. 2006.
- «Italian Cultural Landscapes: wood-pasture and wood-meadow in the Ligurian-Tuscan-Aemilian Apennines, Italy». ECL project.
- «Appenine deciduous montane forests». Terrestrial Ecoregions. World Wildlife Fund.
