Abu Bakr Muhammad ibn Ali al-Madhara’i
| Abu Bakr Muhammad ibn Ali al-Madhara’i | |||
|---|---|---|---|
| Født | 871 | ||
| Død | 957 Fustat | ||
| Beskjeftigelse | Vesir | ||
| Embete | |||
| Nasjonalitet | Egypt | ||
Abu Bakr Muhammad ibn Ali al-Madhara'i (født 871, død 16. januar 957 i Fustat i Egypt) var den siste betydningsfulle representant for det byråkratiske al-Madhara'i-dynastiet av fiskalembedsmenn. Han var finansdirektør for Egypt og Syria under Tulunidedynastiet og Abbasidekalifatet, og ble vesir for tulunideherskeren Harun ibn Khumarawayh, og innehadde senere høye embeder under ikhshididene.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Han var sønn av Ali ibn Ahmad al-Madhara'i og sønnesønn av familiens grunnlegger, Abu Bakr Ahmad. Ahmad hadde vært finanssjef i det tulunidiske Egypt i 879, og folk fra hans slekt fikk likeså høye verv i fiskalbyråkatiet.[1] Som hans nisba viser, stammet familien fra landsbyen Madharaya nær Wasit i nedre Irak.[1]
Muhammad kom til Egypt i 885, der faren var blitt vesir for tulunideherskeren Khumarawayh (regjerte 884–896). Ali utnevnte ham til assisterende finansdirektør.[1] Hans far ble myrdet sammen med Khumarawayhs kortlivde etterfølger, Jaysh, i 896, og Muhammad ble veser til den nye tulunideherskeren, Harun (regjerte 896–904).[1][2]
Etter tulunidenes fall og abbasidenes gjenopprettelse av direktestyre over Egypt og Syriai 904–5, ble Muhammad og mange av hans folk deportert til abbasidehovedstaden Bagdad, der hans onkel Abu Ali al-Husayn, takket være sine kontakter, klarte å overleve regimeskiftet og bli finansguvernør for Egypt.[1] Familien ble nå innblandet i fraksjonsstrider mellom de ledende finansgrupperinger i Baghdad, og tok parti med opposisjonen mot Banu'l-Furat-klanen. Familiens kår fluktuerte med begivenhetene. I 913 ble al-Husayn igjen flyttet til Syria, mens Muhammad forlot Bagdad for å ta seg av Egypts finanser. Men begge ble avsatt i 917, da klanen Banu'l-Furat gjenvant vesiratet i Bagdad.[1][2]
Muhammad trakk seg så tilbake til privatlivet i den egyptiske hovedstad Fustat. Familien hadde allerede lagt seg opp en enorm formue ved hjelp av sine embeder i økonomistyret i Egypt, og Muhammad klarte å forøke den ytterligere. Samtidig la han til kjenne sin trosfromhet ved å deltapå den årlige hajj til Mekkahvert år mellom 913 og 934, og gi storslagne gaver til byene Mekka og Medina og deres borgere.[1][3]
Hsn ble gjenutnevnt til ansvaret for de egyptiske finanser i 930, under guvernøren Takin al-Khazari, som var hans venn. Mem han mistet det igjen etter at Takin døde i 933.[1][2] I fraksjonsstriden som raske i Egypt etter Takins død spilte Muhammad en viktig rolle, i opposisjon mot Takins sønn Muhammad.
I 935 ble Muhammad ibn Tughj utnevnt til guvernør av Egypt an abbasidevesiren Abu'l-Fath al-Fadl (også av Banu'l-Furat). Selv om Ibn Tughj forsøkte å få i stand en minnelig ordning med ham, nektet Muhammad å anerkjenne hans utnevnelse og forsøkte å motsette seg hans overtakelse av Egypt. Men hans soldater gikk over til Ibn Tughj uten kamp.[1][4]
Etter Ibn Tughjs ankomst til Fustat i august 935 gikk Muhammad i dekning, men da Abu'l-Fath al-Fadl selv oppgav Bagdad og kom til Egypt i 937, ble al-Madhara'i-sleken arrestert, og Muhammad måtte avgi en stor del av sin formue til skattkammeret.[1][5] Etter Abu'l-Fath al-Fadls død i 939 ble jan løslatt fra fengsel, og gjenvant snart sin rang og makt i ikhshididenes hoff. Da Ibn Tughj døde i 946 var han sterk nok til å bli de facto regent for Ibn Tughjs mindreårige sønn Unujur, men han ble etter kort tid styrtet og fengslet under et kupp orkestrert av Abu'l-Fath al-Fadls sønn Ja'far.[1][5]
Han var løslatt i 947 an den nye makthaver, Kafur, og trakk seg nok en gang tilbake fra det offentlige liv.
Hans død i Fustat den 16. januar 957 utslukket slektslinjen al-Madhara'i.[1][5]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e f g h i j k l Gottschalk 1986, s. 953.
- ^ a b c Bianquis 1998, s. 111.
- ^ Bianquis 1998, s. 92, 111.
- ^ Bianquis 1998, s. 111, 112.
- ^ a b c Bianquis 1998, s. 112.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Bianquis, Thierry (1998). «Autonomous Egypt from Ibn Ṭūlūn to Kāfūr, 868–969». Cambridge History of Egypt, Volume One: Islamic Egypt, 640–1517. Cambridge: Cambridge University Press. s. 86–119. ISBN 0-521-47137-0.
- Gottschalk, H.L. (1986). «al-Mād̲h̲arāʾī». The Encyclopedia of Islam, New Edition, Volume V: Khe–Mahi. Leiden and New York: BRILL. s. 953. ISBN 90-04-07819-3.