A Doll's House (1911)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
A Doll's House
A Doll's House
Edwin Thanhouser produserte A Doll's House og andre tidlige filmatiseringer av Ibsens skuespill
Generell informasjon
SjangerDrama
Prod.landUSA
Utgivelsesår1911
SpråkStum
Engelske mellomtitler
Bak kamera
Regissør?
Basert påHenrik Ibsens skuespill Et dukkehjem
ProdusentEdwin Thanhouser
(eksekutiv produsent)
Foran kamera
MedvirkendeFrank H. Crane
Irene Crane
William Russell
FilmselskapThanhouser Company
Eksterne lenker

A Doll's House er en amerikansk stumfilm fra 1911. Det var den første filmatiseringen av Henrik Ibsens skuespill Et dukkehjem fra 1879. Filmen hadde premiere 28. juli 1911.[1] Manuskriptet ble trolig skrevet av Lloyd F. Lonergan, som i 1911 ble kreditert som opphavsmann til de fleste av Thanhousers filmmanus. Det er heller ikke umulig at Gertrude Thanhouser også bidro.[2]

Handling[rediger | rediger kilde]

Nora var det eneste barnet til en snill eldre mann. For ham ble datteren aldri voksen. Faren behandlet henne som en dukke, men pikeårene var lykkelige og bekymringsløse. Hun hadde aldri egne meninger. Hennes fars meninger var tilstrekkelig for henne. Da han foreslo at hun skulle gifte seg med Torvel Helmer, en ung mann med integritet, ble hun ikke rådspurt. Hun innvendte heller ikke, da det ikke var en dukkes privilegium. Ektemannen behandlet også Nora som en dukke, akkurat som faren hadde gjort. Det falt aldri Torvel inn at hustruen var et vesen med forstand og intelligens. Han var glad i henne, på sitt egne overlegne, nedlatende vis. Da han ble syk, trodde han det var meget snilt av hennes far å gi dem penger til en helsereise til Italia. Han visste ikke at hans dukkehustru hadde lånt midlene fra en pengeutlåner og måtte forfalske sin fars signatur for å få dem. Hennes unnskyldning, helt forståelig ut fra hennes dukkesinn, var at hennes far ville ha underskrevet kontrakten dersom han ikke hadde vært dødssyk på den tiden. Og pengene behøvdes, ettersom legene hadde fortalt henne at uten reisen ville Torvel ganske sikkert dø.

Dukkehustruens ugjerning var en godt beskyttet hemmelighet i mange år. Hun arbeidet sent om kvelden, sydde, for å nedbetale gjeldsbyrden som hun stridde med. Årene gikk og barna kom. Torvel vokste i velstand og kunnskap. Han innså aldri at Nora hadde problemer og engstelse, ganske enkelt fordi hun bar sitt kors med et smilende ansikt. Da Torvel ble banksjef kom krisen. Én av kontoristene var doven og uansvarlig. Torvel ga ham sparken. Kontoristen var samme mann som hadde lånt ut pengene til Nora. Han så et høve til å få tilbake sin stilling, oppsøkte Nora og truet med å avsløre henne, dersom han ikke fikk jobben tilbake. For første gang innså hun at det hun hadde begått var en forbrytelse i lovens øyne. På sitt ynkelige, dukkeaktige sett forsøkte hun å få ektemannen til å gi kontoristen jobben tilbake, men ble avvist. Torvel kunne ikke forstå hvilken rett hun hadde til å blande seg inn i hans affærer. Han var ikke egentlig sint, kun provosert.

Kontoristen iverksatte sin trussel, men en tid var Nora i stand til å forhindre ektemannen i å lese brevet. Så bestemte hun seg for å la avsløringen komme, i den tro at ektemannen – som hadde veiledet og kjærtegnet henne i årevis, ville frikjenne henne og påta seg skylden selv. Torvel viste at hun hadde feilvurdert ham. Han ble redd, ikke for konsekvensene for hustruen, men for hva som kunne hende med ham selv. Dukkehustruens øyne ble åpnet. Da faren for å bli avslørt forsvant, gjennom kontoristens anger i ellevte time, var Torvel klar for å tilgi og glemme, men det var ikke Nora.

Hun så hvordan hennes liv hadde blitt ødelagt fra barndommen av, hvorledes hun hadde blitt undertrykt og ignorert. Hun forlot resolutt hjemmet for å starte et nytt liv alene. Hennes ektemanns bønner og tanken på barna påvirket henne ikke. De var alle en del av dukkehjemmet og møblementet. Torvel forsto for sent at feilen lå hos ham. Nora forteller ham at én dag kan hun kanskje komme tilbake, dersom det vidunderlige skjer i at hun blir omgjort til en annen kvinne og han til en annen mann.[3]

I rollene[rediger | rediger kilde]

  • Frank H. Crane - Thorvald Helmer
  • Irene Crane - Nora, Thorvalds hustru
  • William Russell - Krogstad

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Thanhouser Filmography». Arkivert fra originalen 22. november 2015. Besøkt 28. oktober 2015. 
  2. ^ Ned Thanhouser, Edwin Thanhousers sønnesønn, 28. oktober 2015
  3. ^ The Moving Picture World, 22. juli 1911

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]