4+1 visningsmodellen
4+1 er en visningsmodell som brukes til å beskrive arkitekturen til programvareintensive systemer ved hjelp av flere samtidige visninger.[1] Visningene brukes til å beskrive systemet fra synspunktene til ulike interessenter, for eksempel sluttbrukere, utviklere, systemingeniører og prosjektledere. De 4 visningene er logisk visning, prosessvisning, utviklingsvisning og fysisk visning. I tillegg brukes utvalgte brukstilfeller eller scenarier for å illustrere arkitekturen som den ekstra "pluss 1" scenariovisningen. Modellen inneholder derfor 4 + 1 visninger:[1]
- Logisk visning: Den logiske visningen er knyttet til den funksjonalitet systemet gir til sluttbrukere. UML-diagrammer brukes til å representere den logiske visningen, og inkluderer klassesdiagram og tilstandsdiagram.[2]
- Prosessvisning: Prosessvisningen omhandler systemets dynamiske aspekter, forklarer systemprosessene og hvordan de kommuniserer, og fokuserer på systemets kjøretidsoppførsel. Prosessvisningen tar hensyn til samtidighet, distribusjon, integrator, ytelse og skalerbarhet, et cetera. UML-diagrammer for å representere prosessvisninger inkluderer sekvensdiagram, kommunikasjonsdiagram og aktivitetdiagram.[3][2]
- Utviklingsvisning: Utviklingsvisning (også kalt implementeringsvisning) illustrerer et system fra en programmerers perspektiv, og fokuserer på programvareledelse. UML-diagrammer for utviklingsvisningen inkluderer pakkediagram og komponentdiagram.[2]
- Fysisk visning: Den fysiske visningen (også kjent som implementeringsvisningen) viser systemet fra en systemingeniørs synspunkt. Den er opptatt av topologien av programvarekomponenter på det fysiske laget samt de fysiske forbindelsene mellom disse komponentene. UML-diagrammer som brukes til å representere den fysiske visningen inkluderer implementeringsdiagram.[2]
- Scenariovisning: Beskrivelsen av en arkitektur illustreres ved hjelp av en liten mengde brukstilfelle, eller scenarier, som blir den femte visningen. Scenariene beskriver sekvenser av samspill mellom objekter og mellom prosesser. De brukes til å identifisere arkitekturelementer og for å illustrere og validere arkitekturdesignet. De fungerer også som utgangspunkt for tester av en arkitekturprototype. Denne visningen er også kjent som brukstilfelle-visningen.
Ifølge Philippe Kruchten er 4+1-visningsmodellen generisk og er ikke begrenset til noen notasjoner, verktøy eller designmetoder. Andre notasjoner og verktøy enn de som er nevnt kan også brukes, særlig for den logiske visningen og prosessvisningen.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Kruchten, Philippe (1995, November). Architectural Blueprints — The “4+1” View Model of Software Architecture. IEEE Software 12 (6), pp. 42-50.
- ^ a b c d Mikko Kontio (2008, July) Architectural manifesto: Designing software architectures, Part 5
- ^ Hui, LM; Leung, CW; Fan, CK; Wong, TN (2004). «Modelling agent-based systems with UML». Proceedings of the Fifth Asia Pacific Industrial Engineering and Management Systems Conference.