«Christian den Syvende» (1767)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
«Christian den Syvende» (1767)
CHRISTIAN DEN SYVENDE (linjeskib).JPG
Detalje fra modell, Orlogsmuséet i København
Karriere
LandFlag of Denmark.svg Danmark-Norge
TypeTredekker som linjeskip
Nummer
VerftNyholm, København
Kjølstrekking1766
Sjøsatt25. november 1767
SkjebneØdelagt som blokkskipet «Prøvestenen» 2. april 1801 av britene
Tekniske data
Deplasement1604 lester (3208 tonn)
Lengde182 fot (57 m)
Bredde49 fot (15,4 m)
DypgangAkter: 21 fot
For: 19 fot 9 tommer
Bestykning90 kanoner hvorav
Nedre dekk:
28 36-punds kanoner
Mellomdekk:
28 18-punds kanoner
Øvre dekk:
26 12-punds kanoner
Skanse og bakken:
8 6-punds kanoner
Mannskap849 mann

«Christian den Syvende» er den siste tredekker som var bygd og sjøsatt i Danmark-Norge som et «kongeskip» som bar monarkens navn. Dette skipet var et prestisjefylt symbol for kronen til sjøs som skulle tildeles den dansk-norske flåten som admiralskip. Men som de andre tredekkerne gjennom historien skulle «Christian den Syvende» være i opplag i sin karriere ettersom utgiftene ved bygging, vedlikehold og utrustning var meget betydelige for den dansk-norske staten. Som et linjeskip så skipet aldri strid før det ble tatt ut av flåtelistene og ombygd til et blokkskip for det lokale forsvaret av København i 1799-1801. Under det nye navnet «Prøvestenen» skulle blokkskipet delta i det blodige slaget på Reden den 2. april 1801 mot den britiske flåten. Der ble den tidligere tredekkeren inntatt og senere ødelagt av britene. Vraket ble først hevet og opphugd i 1847.

«Christian den Syvende»[rediger | rediger kilde]

Flåtens største skip og stolthet løp av stabelen den 25. november 1767 under navnet «Christian den Syvende» etter Christian VII (1766–1808), den dansk-norske monarken som besteg tronen etter sin far Frederik V i januar 1766. I forbindelse med tronskiftet ble det også en utskiftning av flåtens ledelse hvilket førte til byggingen av det nyeste kongeskipet.

Det kongelige verftet på Nyholm var siden 1758 ledet av fabrikkmester Friderich Michael Krabbe. Han gikk in for store og rommelige todekkere. Det var først etter tronskiftet han skulle få en bestilling på bygging av en tredekker. Dette skjedde i forbindelse med greve Frederik Danneskjold-Samsøes retur til flåteledelsen som superintendent. Greven som hadde ledet flåtens administrasjon med fast hånd i 1735 til 1746, var utdannet konstruktør, og blandet seg derfor i skipsbyggingen og i hvilket design som egnet seg best for de dansk-norske behovene.[1] Skipskonstruktøren Krabbe gikk i gang med å utarbeide konstruksjonstegninger for prosjektet. Den energiske greven startet et byggeprogram som fortsatte etter han ble avsatt i 1767, men han hadde også kritiserte Krabbe for å ha gjort todekkere for store.[2]

Krabbe ledet byggingen av det store skipet, fra dette arbeidet er flere tegninger bevart i det danske Rigsarkivet slik at man vet hva slags utseende «Christian den Syvende» hadde i sin tid som tredekker. En seiltegning av riggen datert til 26. september 1768 viste at det skulle ha 13 km tauverk og 1900 kvadratmeter seilduk.[3] Ornamenter på prestisjefylte skip skulle ikke være mindre betydelige, og mesterbilledhugger Christian Jacob Møllerup etterlatt seg godkjente tegninger på aktergalleriene og gallionsfiguren datert til 16. august 1769.[4] Disse tegningene gjorde det mulig å lage en nøyaktige modell i nyere tid for Orlogsmuseet i København.

«Christian den Syvende» hadde tre kanondekk med tilsammen 90 kanoner, hvorav 28 svære 36-punds kanoner i nedre dekk. Det var tre gallerier på akterskipet, det øvre stoppet i halvdekket som hadde et lite tak mot akterspeilet og flaggstangen. Med et deplasement på 1604 lester eller 3208 tonn var skipet også en av de aller største skipene som var sjøsatt i Danmark-Norge, kun overgått av «Fredericus Quartus» fra 1699. Besetningen på skipet har blitt beregnet til 849 mann.

«Prøvestenen»[rediger | rediger kilde]

Etter 32 år i opplag ble skipet tatt ut av flåtelistene i 1793 eller 1799–1801 for ombygging til blokkskip. Under det nye navnet «Prøvestenen» ble det øvre kanondekk hugget bort sammen med riggingen så tredekkeren var blitt en todekker, men betydelig kraftigere armerte enn tilsvarende orlogsskip med sitt hovedbatteriet av 28 36-pundere.

Forsvaret av København mot et angrep fra sjøssiden opptok de danske myndighetene som hadde ikke annet enn en defensionsplan fra 1784 å falle tilbake på, som endog var ikke fullført. Det var planlagt bygging av tre kystfort, fortet på Stubben, Trekroner på Refshalegrunden og et på Prøvestenen ved kongedybets sørlige munning langs Københavns red. Bare fortet Trekroner var ferdigbygget, så en nødplan måtte utvikles etter hvert som den britiske trusselen ble større.

Danmark-Norge gikk med i et nøytralitetsforbund i høsten 1800 som reaksjon på den såkalte «Freya-affæren» den 25. juli 1800 i Kanalen hvor den dansk-norske fregatten «Freya» kommanderte av kaptein Peter Greis Krabbe avviste engelskmennenes krav om å visitere konvoien etter kontrabande og ble angrepet av fire fregatter og en lugger.[5] Forbundet av nøytrale sjømakter med konvoifart og militære beskyttelse var ikke nytt i dansk-norsk nøytralitetspolitikk, men den russiske tsaren militariserte forbundet hinsides de dansk-norske ønsker og interesser. Dermed anså Storbritannia som hadde blitt politisk isolert og kommet under trussel fra Frankrike, seg truet av dette nøytralitetsforbundet som måtte oppløses, med makt hvis nødvendig. Storbritannia var mer aggressiv enn tidligere, og det russiske presset satt Danmark-Norge i en utsatt posisjon. Sverige, Preussen og Danmark-Norge fant seg i midten mellom britene og russerne.[6]

I desember 1800 var det åpenbart at et britisk angrep vil komme det neste året etter Danmark-Norge hadde avslått kravet om å gå ut av forbundet, og en forsvarsplan ble umiddelbart satt i gang i første rekke for å hindre fiendtlige bombekasterfartøyer fra å komme til Kongedybet. Ettersom det var så store mangler ved forsvarsevnen av kongenes by, måtte de improvisere med det som fantes for hånd. Det var først besluttet å hente ut tre utrangerte linjeskiper, «Christian den Syvende», «Jylland» og «Wagrien» til Prøvestenen for å sette dem på grunn som et midlertidig kystfort. De tre skipene fikk ekstra kjøl for å stå stødig på bunnen, men det var istedenfor besluttet at disse skulle være blokkskiper. «Christian den Syvende» ble dermed omdøpt til «Prøvestenen» for sin plassering.[7]

«Prøvestenen» ble kuttet ned til to kanondekk med en bestykning på 58 kanoner og en besetning på 539 mann som det største fartøyet i Københavns defension, som den 16. mars ble varpet ut under store vansker, blant annet var man rammet av stormvær like etterpå. Under ombyggingen hadde man skiftet ut 18-pundere med nye 28 24-punds kanoner på mellomdekket som var blitt det øverste dekk, dermed var «Prøvestenen» det sterkeste krigsskipet under Dannebrogsflagget målt i vekt av egne prosjektiler i en bredside.[8] Men besetningen ombord på skipet var dårlig trent og sammensatt, det var bare 179 mann som tilhørte den dansk-norske flåten mens resten var frivillige og sivile sjøfolk, 225 var gått om bord fra København som frivillige. Deretter var 110 musketerer fra 1. jyske infanteriregimentet overført til skipet. «Prøvestenen» var det siste skipet i forsvarslinjen på tre kilometer fra Prøvestenen til Stubben ute på Københavns red.

Britene kom til Øresund den 30. mars, og etter flere dager med rekognosering og forberedelser startet admiral Horatio Nelson sjøslaget den 2. april med en bevegelse fra sør til nord med sine tolv linjeskip og fem fregatter, man hadde regnet med i planen om å sette de forreste blokkskipene under kraftig ild så disse vil falle fra under angrepet. Det første skuddet i slaget ble løst mot det britiske linjeskipet «Edgar» (74 kanoner) som ledet angrepet inn i Kongedybet med en 36-punds kanon fra «Prøvestenen». Idet sjøslaget tok seg opp da britene ankret mot deres motstandere, ble «Prøvestenen» beskutt fra fregatten «Desirée» (36 kanoner) som med vilje grunnstøttet utenfor Prøvestenen for å åpne ild mot baugen mens linjeskipene «Polyphemus» (64) og «Russell» (74) engasjerte danskene fra Kongedybet.[9]

Den britiske overmakten var betydelig, ikke bare hadde Nelson langt flere kanoner, han hadde også godt trente besetningsmedlemmer vant til et hardt liv med daglige treningsøkter ombord på skipene. Det ble et fryktelig blodbad hvor død og ødeleggelse ble spredt ombord på blokkskipene under den sterke ilden. Men besetningen bet fra seg på «Prøvestenen», som holdt ut i de neste timene, men var ute av stand til å rette kanonene mot «Desirée» som fikk verdifull assistanse fra fire kanonbrigger. Til tross for den kraftige bestykningen klarte ikke danskene å forårsake store skader på deres motstandere, blant annet skjøt man for høyt på grunn av dårlig trening. Etter fire og en halv time var besetningen til slutt mer utslitt enn utslått av tapene, entusiasme og tapperhet var ikke nok mot det profesjonelle og trente personellet på de britiske skipene.[10]

Som det siste skipet i forsvarslinjen måtte «Prøvestenen» stryke flagget så britene kunne ta skipet i besittelse, men først lenge etter det siste skuddet var avfyrt av den norske matrosen Jacob Hansen fra Tønsberg. Det var også det siste skuddet i slaget.[11] Ut av besetningen på 529 mann under kaptein L. F. Lassen var 40 drept og 35 skadet.[12] Det solide skroget hadde beskyttet mannskapet fra det verste. Deres motstandere på to linjeskip, en fregatt og fire kanonbrigger tilsammen hadde et tap på 41 døde og sårede.[13] Ettersom de 18 erobrede fartøyer enten var ødelagte eller uten verdi sett med britiske øyne, ble de fleste mellom 2. og 10. april satt i fyr. Bare linjeskipet «Holsten» ble tatt med som krigsbytte.

Vraket ble liggende der den hadde senket etter å ha vært brent helt ned til vannlinjen, for lang tid fram til 1847. I dette året ble vraket tatt opp og opphugd etter 46 år.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jensen, s. 25
  2. ^ Frantzen, s. 18
  3. ^ Feldbæk, s. 8
  4. ^ Feldbæk, s. 10-11
  5. ^ Feldbæk, s. 33-34
  6. ^ Feldbæk, s. 43-47
  7. ^ Feldbæk, s. 89-91
  8. ^ Feldbæk, s. 9
  9. ^ Feldbæk, s. 160
  10. ^ Feldbæk, s. 211
  11. ^ Feldbæk, s. 212
  12. ^ Feldbæk, s. 260
  13. ^ Feldbæk, s. 261

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]