Ydmykhet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ydmykhet (av norrønt auðmjúkr i betydningen jeg/noen «som lett blir myk») betegner en persons egenskap, ved at han personlig viser beskjedenhet, saktmodighet og underdanighet i forholdet til omverdenen. Egenskapen blir vedsatt i et samfunn dominert av holdninger beskrevet i «Janteloven», og er gjerne sett i motsetning til å være belærende, eller å ha manglende evne til å se egne svakheter. Betegnelsen blir også brukt i religiøs sammenheng, der den ansees som en positiv egenskap, ved at personen erkjenner sine egne feil og syndigheter, og underkaster seg Guds vilje.

Bibelsk omtale[rediger | rediger kilde]

Ydmykhet er ikke opptegnet som en av «Åndens frukter» i Paulus brev til Galatermenigheten (5:22), men regnes som den jordbunn som de andre dyder kan vokse opp i.

Ydmykhet er en betingelse for å stå i rett forhold til Gud. Både Peter og Jacob har sammenfallende vers som bekrefter at ydmykhet er den livsholdning som utløser Guds velbehag og nåde. I motsetning gjør hovmot og stolthet at man får Gud i mot seg. (Jakob 4:6 og 1. Peter 5:5.)

Ydmykhet inngår i Grundtvigs «Danske ordsprog»: «Ydmyghed gaar for (dvs.: har fortrinnet for) ære». (1845).nr.2973.

Forholdet til «Janteloven»[rediger | rediger kilde]

Forholdet mellom ydmykhet og ære er karikert av Aksel Sandemose i «Janteloven».