Will Success Spoil Rock Hunter? (skuespill)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Will Success Spoil Rock Hunter? er et teaterstykke som hadde premiere på Broadway 13. oktober 1955. George Axelrod skrev både manuset og hadde regien, mens Jule Styne var produsent. I hovedrollene spilte Orson Bean, Martin Gabel, Jayne Mansfield, Walter Matthau, William Thourlby, Harry Clark, Lew Gallo og Carol Grace. Teaterstykket er en faustisk komedie om en fanmagasinskribent som selger sjelen sin til djevelen, i form av en litteræragent fra Hollywood, for å bli en suksessfull manusforfatter. Rollefiguren Rita Marlowe er en sexy blondine som er en overdrevet imitasjon av Marilyn Monroe. Produksjonen ble avsluttet 3. november 1956 etter 444 forestillinger.

Filmen Will Success Spoil Rock Hunter? fra 1957 brukte tittelen på teaterstykket og rollefiguren Rita Marlowe, men ikke mye annet fra originalen. Historien hadde blitt endret til en satire om TV-reklamer, med Tony Randall i hovedrollen som Rockwell P. Hunter, en rollefigur som ikke var med i teaterstykket.

Handling[rediger | rediger kilde]

Fanmagasinskribenten George MacCauley oppsøker Hollywoods ledende sexsymbol Rita Marlowe i hennes lekre rom på et hotell i New York. Han betror til henne at dette bare er hans andre intervju. Det første var artikkelen «Will Success Spoil Rock Hunter?». Like etter ankommer den mest populære dramatikeren i byen, Michael Freeman, som har solgt teaterstykket sitt for en høy sum og nyter sin plutselige kjendisstatus. Neste besøkende er den ulastelig antrukkede Hollywood-agenten Irving «Sneaky LaSalle», som prøver å overbevise Michael til å forplikte seg til å skrive ett teaterstykke til. Michael er imidlertid fast bestemt på å nyte suksessen, og er redd for at hans neste teaterstykke kan bli en flopp og dermed ødelegge den nye livsstilen hans. Studiosjefen Harry Kaye ankommer deretter og unnskylder seg nesten for å ha betalt 350 000 dollar for rettighetene til Michaels teaterstykke.

Rita husker ikke navnet til George og kaller han blant annet McCarthy, McClure, Carstairs, Carson og Klein. Hun går inn i naborommet sammen med Michael og Harry, mens Irving oppfordrer George til å signere kontrakt med han. Georges protester om at han egentlig ikke kan skrive faller for døve ører, og Irving insisterer på at han kan gjøre absolutt alt for sin klient. Det eneste han krever tilbake er de vanlige ti prosentene. Det den lettlurte George ikke innser, men publikum raskt gjør, er at han snart vil selge mer og mer av sin sjel. George biter på kroken og foreslår at han skal ha en million dollar. Han blir svært forbauset da en telefonsamtale til banken Irving Trust avslører at det er opprettet en konto i hans navn med denne summen. Mens han fantaserer om at Rita er forelsket i han, kommer hun tilbake i rommet og avslører at hun faktisk er tiltrukket av han. Akt en slutter med at George bærer Rita inn på soverommet.

I akt to er scenen byttet om til Hollywood-kontoret til Rita Marlowe Productions. George og Rita er fortsatt kjærester. Hennes fraseparerte ektemann, Los Angeles Rams-stjernen Bronk Brannigan, har fått vite om den nye mannen i sin kones liv og er slett ikke fornøyd. Irving oppfordrer George til å skrive sitt første filmmanus, basert på Michaels psykologiske drama om en prostituert og en psykiater. Georges versjon er en romantisk komedie der en luksusprostituert og en psykiater treffes tilfeldig mens de – hver for seg – har levert en sofa for å bli trukket om. Hans sofa blir sendt til hennes leilighet, mens hennes sofa blir sendt til hans kontor. Psykiateren møter opp i hennes leilighet for å hente sofaen og sier at han trenger den i sitt arbeid, hvorpå også hun sier det samme.

I akt tre har det gått et år og George har vunnet Oscar for manuset sitt, mens han og Rita fortsatt er forelsket. Da Bronk ankommer og begynner å plage George, dukker også plutselig Irving opp på mystisk vis. Han tilbyr George en lønnsforhøyelse, hvorpå George svarer med å kaste Bronk ut av vinduet. I den siste scenen ankommer George for å snakke med Michael. Han forteller frenetisk om avtalen han har gjort med Irving. Alle hans ønsker har kostet ham en del av sjelen og det gjenstår bare ti prosent igjen. George må derfor komme seg ut av byen før Irving har kontrollen over han. Hans nest siste ønske var å gi Michael en Pulitzerpris og et suksessfullt teaterstykke med filmrettigheter, noe han overleverer til den overrumplede kameraten. Michael innser imidlertid at han aldri vil kunne profittere på et teaterstykke som ikke er hans eget. Når så Irving dukker opp, oppgir George frivillig sin kontroll over Rita og er klar for å overlevere seg til den utsendte fra helvete. Michael overbeviser så Irving om å ta han som klient, hvorpå han må gi fra seg 90 prosent av sine inntekter, i tillegg til å slippe George fri. Irving godtar tilbudet, men blir forvirret da Michael forteller at han har gjort en dårlig handel ettersom Michael er fornøyd med livet sitt slik det er og har ingen planer om å selge ut de siste resterende ti prosentene. Irving svarer med å ta Oscar-statuetten til George, før han forlater rommet. Teaterstykket slutter med at Michael og George er på vei til New York.

Bakgrunn og produksjon[rediger | rediger kilde]

George Axelrod hadde stor suksess med Broadway-teaterstykket The Seven Year Itch, men da dette skulle filmatiseres ble manuset tonet krafitg ned på grunn av sensuren i Hollywood. Axelrod fikk derfor inspirasjon til å skrive et teaterstykke om en dramatiker som nekter å føye seg etter standarden i filmbyen. Han brukte rollefiguren George MacCauley for å illustrere hvordan mange skribenter bukker under grunnet lovnader om høy lønn og kjendisstatus, mens andre, slik som Axelrods alter ego Michael Freeman forblir tro mot seg selv. 20th Century Fox, samme filmselskap som hadde filmatisert The Seven Year Itch, kjøpte også rettighetene til å filmatisere Will Success Spoil Rock Hunter?, men endret hele historien og beholdt bare én av rollefigurene.

Axelrod hadde opprinnelig tenkt å kalle teaterstykket Will Success Spoil Rock Hudson?, men ble truet av søksmål av Hudsons agent, Henry Willson. Etter at teaterstykket hadde hatt premiere var Axelrod på ferie på Jamaica og møtte tilfeldigvis Rock Hudson og hans kone Phyllis Gates som var på bryllupsreise. De tre ble venner og etter at Hudson og Gates returnerte til New York gikk de for å se Will Success Spoil Rock Hunter?.[1]

Jayne Mansfield sikret seg rollen som Rita Marlowe, en sexy blondine som er en overdrevet imitasjon av Marilyn Monroe. Etternavnet hennes er en hyllest til dramatikeren Christopher Marlowe, som skrev Doktor Faustus, et teaterstykke som var inspirasjonen til Axelrods teaterstykke. Rollen sørget for at Mansfield ble en Broadway-stjerne og fikk filmkontrakt med 20th Century Fox.

Carol Grace fikk rollen som sekretær og var også Mansfields reserve. I 1959 giftet hun seg med Walter Matthau, som hadde rollen som Michael Freeman. Tina Louise var Mansfields reserve, i tillegg til en liten rolle som en svømmer. Denne rollen ble slettet fra det publiserte manuset. Spaltisten Dorothy Kilgallen mente at både Mansfield, Grace og Louise imiterte Marilyn Monroe «sannsynligvis etter instruks. Det blir litt overlesset på det området.»[2]

I februar 1956 brakk Orson Bean armen i en slåsscene med Bronk Brannigan, og forsatte i rollen sin med gipset arm.[3] Tom Poston erstattet Bean i juli samme år da produksjonen ble flyttet fra Belasco Theatre til det mer sentrale Shubert Theatre.

Variasjoner i manus[rediger | rediger kilde]

I Broadway-produksjonen ble akt tre scene to spilt på terrasen i Michael Freemans rom på The Beverly Hills Hotel. Scenen ble omskrevet for Samuel French-versjonen slik at den foregikk på kontoret til Rita Marlowe. Dette førte til at et av settene og de tre rollefigurene pikkoloen, svømmeren og sjåføren ble droppet. Broadway-versjonen av manuset ble publisert i innbundet utgave av Random House i mars 1956, og i paperbackutgave av Bantam Books i august 1957. I begge utgavene var rollefiguren svømmeren også droppet.

Filmversjon[rediger | rediger kilde]

20th Century Fox-komedien Will Success Spoil Rock Hunter? fra 1957 brukte tittelen på teaterstykket og rollefiguren Rita Marlowe, men ikke mye annet fra originalen. Jayne Mansfield hadde hatt så stor suksess med Broadway-teaterstykket at filmprodusenten Buddy Adler var villig til å kjøpe rettighetene til teaterstykket bare for å løse henne fra kontrakten. Han syntes imidlertid ikke at teaterstykket kom til å bli en god film. Regissøren og manusforfatteren Frank Tashlin ønsket at Mansfield skulle spille hovedrollen i filmatiseringen hans av Garson Kanins roman Do Re Mi, Hun kan'ke for det.[4] Løsingen ble at Tashlin endret George Axelrods manus til å bli en satire om TV-reklamer. Alle rollefigurene i filmversjonen av Will Success Spoil Rock Hunter? ble skapt av Tashlin, utenom Mansfields rollefigur, Rita Marlowe. Tony Randall spilte hovedrollen som Rockwell P. Hunter, en rollefigur som ikke var med i teaterstykket.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Evening Standard (Uniontown, PA), 22. november 1955, Leonard Lyons' spalte
  2. ^ Lowell Sun (Lowell, MA), 4. oktober 1955, Dorothy Kilgallens spalte
  3. ^ Lima News (Lima, OH), 15. februar 1956, Earl Wilsons spalte
  4. ^ Daily Times-News (Burlington, NC), 26. september 1956, Bob Thomas' spalte

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]