Utarmet uran
Utarmet uran er uran som i hovedsak består av isotopen 238U, og inneholder forholdsvis mindre av isotopene 235U og 234U enn naturlig forekommende uran. 238U er ikke spaltbar nok til å holde i gang en kjernefysisk kjedereaksjon – i motsetning til 235U, og i anriking av uran økes andelen av 235U på bekostning av 238U. Utarmet uran er dermed et restprodukt fra anrikingsprosessen av uran, og er uegnet som kjernefysisk brensel.
Innhold |
Egenskaper[rediger]
Uran er forholdsvis lite radioaktivt, og har en giftighetsgrad som bly eller kadmium. (Innholdet av plutonium er gjerne ca. 10 ppb (milliarddeler). Det har høy tetthet (egenvekt) og selvantenner i luft hvis det er finfordelt.
Anvendelse[rediger]
Utarmet uran har både sivile og militære bruksområder, men begge er forbundet med en viss kontrovers. Det kan brukes til å fremstille den spaltbare plutoniumisotopen 239Pu, og er effektivt som panserbrytende ammunisjon.
Den viktigste egenskapen utarmet uran har i ammunisjon, er egenvekten (19 160 kg/m³), som er høyere enn blys (11 340 kg/m³). Et prosjektil av uran har dermed større kinetisk energi (bevegelsesenergi) enn tilsvarende blyprosjektiler. Dette gir økt gjennomtrengnings- og ødeleggelseskraft. Det er også meget hardt, så det vil kunne trenge gjennom stålpanser.
Sivile bruksområder for utarmet uran utnytter stoffets høye egenvekt og evnen til å stoppe gammastråler. Siden utarmet uran har høy tetthet, brukes en mindre mengde i enden av vingene på større fly. Dette reduserer vingens egensvingefrekvens slik at ikke vingen går fort opp og ned. Det ble brukt som ballast i seilbåt-kjøler på 70-tallet, men er nå forbudt. I radiografiske apparater som bruker gammastråler, anvendes utarmet uran som strålingsskjerming. Utbredt sivil anvendelse begrenses av at uran korroderer lett.
Se også[rediger]
Eksterne lenker[rediger]
Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer. 
