Tryggve Olavsson
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tryggve Olavsson (født mellom 925-935, død 963 i Bohuslen) var sønn av Olav Geirstadalv Haraldsson som var en av sønnene til Harald Hårfagre. Da hans far ble drept av Eirik Blodøks i 934 flyktet han til Opplandene.
Etter Harald Hårfagres død i 940-årene var det meningen at den eldste sønn, Eirik Blodøks, som overkonge skulle ha halvpartene av kongsinntektene over hele landet. Håkon var en annen av Harald Hårfagres sønner. Han hadde blitt oppfostret hos kong Adalstein av England og kom nå tilbake til Norge og sluttet forbund med Sigurd Ladejarl i Trøndelag. De ventet seg et oppgjør med Eirik, men han viste seg ikke. Han dro fra landet og vendte aldri tilbake.
Håkon Haraldsson «Adelsteinsfostre» var nå enekonge eller i alle fall den anerkjente rikskonge, men han fikk neppe noen gang den makt hans far hadde hatt. Hans egentlige rike var kystlandet fra Møre til Agder. I Trøndelag var han nok anerkjent som øverste herre, men her rådde først og fremst Sigurd jarl. Noen reell innflytelse på Opplandene hadde han neppe. I Viken lot han brorsønnene Tryggve Olavsson og Gudrød Bjørnssson sitte med styret. Det trenges menn med lokal autoritet her, danskene hadde gamle krav på Viken, og nylig var Danmark igjen blitt forenet under én konge, som snart nok kunne begynne å vise tenner. Men foreløpig var Håkon og Tryggve i stand til å hevde sitt herredømme like til Götaelven.
I 952 utbrøt kong Håkons krig mot Danmark. Tryggve var da i vesterviking i Irland og Skottland. Han kom hjem samme vinter og ble da overdratt kongedømmet i Viken med plikt til å forsvare landet mot ufred. Deretter hersket han uavhengig i Viken. Men han rådet også i Østfold og på Raumarike. Eirikssønnene angrep ham, men måtte vike. Etter Håkons død i 961 hersket han fremdeles i Viken. I Vestfold hersket hans unge søskenbarn, Gudrød Bjørnsson, men Tryggve var overkonge og den som styrte. I 962 inngikk han forbund med Håkon jarl.
Tryggve ble drept i sitt rike i Båhuslen, enten av opprørske bønder eller av fetteren Gudrød Eiriksson, i 960-årene.
Han var gift med Astrid Eiriksdatter, som ifølge sagaen var datter av en stormann på Jæren, Eirik Bjodaskalle på Obrestad. Hun var med barn da Tryggve ble drept, og Snorres fortelling begynner med en dramatisk beretning om hvordan hun bare med nød og neppe berger seg og vesle Olav Tryggvason unna den onde dronning Gunnhild og hennes menn, som lik en Herodes er etter barnet for å drepe det. Til sist søkte Astrid øst i Gardarike, der hun hadde en farbror, og her vokste Olav opp, Norges kommende konge.
