Tredje punerkrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Punerkrigene
Første - Leiesoldatkrigen - Andre - Tredje

Den tredje punerkrigen ble utkjempet mellom Karthago og Roma fra 149 f.Kr. til 146 f.Kr. Det var den tredje av tre betydelige kriger mellom den tidligere fønikiske kolonien Karthago og den romerske republikk. Konfliktene ble kalt «punerkrigene» på grunn av at romernes navn for karthagenerne var Punici (eldre Poenici, på grunn av deres fønikiske opphav).

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Cato den eldre:...Ceterum censeo Carthaginem esse delendam...

I årene mellom den andre og tredje punerkrig, var Roma opptatt med erobringen av de hellenistiske imperiene i øst og med nådeløs undertrykking av de iberiske folkene i vest, selv om de hadde vært avgjørende for Romas suksess i den andre puniske krig. Karthago hadde mistet både allierte og territorium (Sicilia, Sardinia og Hispania) og led under en krigserstatning på 200 sølv-talenter som de skulle betale til Roma hvert år i 50 år.

Romerne hadde fortsatt et bittert hat mot Karthago som nesten hadde ødelagt dem i den andre punerkrigen. Følelsene satt så dypt at den mektige statsmannen Cato vanligvis avsluttet sine innlegg i diskusjoner om Karthagos skjebne at Ceterum censeo Carthaginem esse delendam (som betyr «og forøvrig mener jeg at Karthago må ødelegges»). Imens hadde Karthago gjenskapt mye av sin velstand gjennom handel, noe som alarmerte Roma om at et gjenoppstått Karthago igjen kunne true dem med krig.

Fredsavtalen fra slutten av den andre punerkrigen krevde at alle grensetvister som involverte Karthago skille behandles av det romerske senatet og krevde at Karthago måtte ha Romas eksplisitte godkjennelse før de væpnet sine innbyggere eller leiet soldater. Resultatet var at Karthago måtte ta alle sine grensedisputter med Romas allierte, Numidia, til senatet hvor avgjørelsene nesten alltid gikk i Numidias favør.

Krigens gang[rediger | rediger kilde]

Se også: Slaget ved Karthago

I 151 f.Kr. var karthagenernes gjeld til Roma helt tilbakebetalt, noe som i hellenistisk tankegang betydde at traktaten var nå utgått, selv om den i romernes øyne ikke var det. Romerne så istedet på traktaten som en permanent deklarasjon over karthagenisk underordning til Roma, på samme måte som de romerske traktatene med hennes italiske allierte. Numdia satte i gang enda et angrep på karthagenisk jord, og som svar satte Karthago umiddelbart i gang en ekspedisjon for å slå tilbake den numidiske invasjonsstyrken.

Resultatet var at Karthago led et ydmykende militært nederlag og ble pålagt nye femti år med krigserstatninger - denne gang til Numidia. Etterpå viste Roma misnøye med Karthagos beslutning om å føre krig mot sin nabo uten Romas godkjenning, og erklærte at for å unngå krig måtte Karthago «blidgjøre det romerske folk». Det romerske senatet begynte så å samle en armé. Etter Utica gikk over til Roma i 149 f.Kr., erklærte Roma krig mot Karthago. Karthagenerne gjorde en rekke forsøk på å forhandle med Roma. De fikk løfte om at dersom tre hundre barn fra Karthagos elite ble sendt som gisler til Roma, skulle karthagenerne få beholde rettighetene sine til sitt eget land og selvstyre. Men selv etter at dette var gjort, landet romerne en armé ved Utica hvor konsulene krevde at Karthago skulle overlevere alle våpen og rustninger. Etter å ha etterkommet dette kravet ble det konfrontert med ytterligere et romersk krav: karthagenerne skulle flytte minst 16 km inn i landet, mens selve Karthago ble brent ned. Da karthagenerne hørte dette, oppgav de videre forhandlinger og byen ble umiddelbart beleiret. Dette var starten på den tredje punerkrigen. Karthagenerne holdt ut beleiringen fra 149 f.Kr. til 146 f.Kr., da Scipio Aemilianus tok byen med storm.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Ruinene av Karthago

Mange karthagenere døde av sult i den siste tiden av beleiringen, mens mange andre døde i løpet av de seks dagene de avsluttende kampene varte. Da krigen sluttet ble de siste 50 000 karthagenerne, en liten del av den opprinnelige befolkningen, solgt som slaver.

Byen ble systematisk brent i løpet av 10 til 17 dager. Så ble bymurene, alle dens bygninger og dens havn ødelagt. De omkringliggende områdene ble visstnok saltet for å sikre at ingenting skulle kunne gro der igjen. Saltingen kan ha vært en symbolsk forbannelse mot Romas beseirede fiende, eller beretningene kan ha diktet det opp. Det er ikke nevnt i beretningene om krigen, og dagens historikere bestrider at det faktisk skjedde.

Resten av Karthagos territorier ble annektert av Roma og ble til den romerske provinsen Afrika.