Saigaantilope

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Saigaantilope
Saigaantilope
Vitenskapelig(e)
navn
:
Saiga tatarica
Carl von Linné, 1766
Norsk(e) navn: Saigaantilope
Hører til: Saiga
Habitat:
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for saigaantilope
Saigaantilopens utbredelsesområde. Hvitt: historisk utbredelse av Saiga tatarica. Grønt: utbredelse (2007) av Saiga tatarica tatarica. Rødt: utbredelse (2007) av Saiga tatarica mongolica

Saigaantilope (Saiga tatarica), også bare kalt saiga, er den eneste antilopearten som finnes naturlig i Europa. Arten deles vanligvis i to underarter, Saiga tatarica tatarica og Saiga tatarica mongolica. Sistnevnte finnes bare i Mongolia. I nyere tid anses begge underarter noen ganger som egne arter, Saiga tatarica og Saiga mongolica.

Saigaantilopen har en sandfarget pels som om vinteren blir tykk og hvit. Hannen er noe større enn hunnen og har spisse vertikale horn. Hunnen har ikke horn. Dyret skiller seg fra andre antiloper ved at den har en stor snabellignende nese. Nesen hjelper til med å varme opp luften den puster inn. En voksen saigaantilope veier 20–50 kg, er 110–145 cm lang og har en hale på 6–13 cm.

Saigaantilopen forekommer i dag bare sydøst i Russland, vest i Kasakhstan, sør i Sibir og nordvest i Kina. På grunn av jakt var antilopen så godt som utryddet rundt år 1900. Etter den russiske revolusjon ble den beskyttet i Sovjetunionen, og antallet økte kraftig. Siden omkring 1990 er imidlertid arten igjen sterkt truet på grunn av ny jakt hvor man først og fremst er ute etter hannens horn til kinesisk naturmedisin.