Théodore Rousseau

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Pierre Étienne Théodore Rousseau (15. april 181222. desember 1867) var en fransk maler tilhørende Barbizon-skolen, født i Paris i en bourgeoisfamilie med kunstnere i slekten.

Landskap

Han begynte med å lære forretningsliv, men overtalte faren til å godta at han ville bli kunstner. Selv om faren (som overlevde sønnen) nok angret, støttet han ham også i tunge perioder, som i konflikten med de styrende for Paris-salonen. I likhet med de andre romantiske malerne på den tid (omkring 1830) hadde han problemer med å få stilt ut det han selv betraktet som gode bilder på den årlige utstillingen. Den klassisistisk pregede juryen var mot de nye strømningene, slik at hans bilder først ble skikkelig presentert for et større publikum fra 1848 av.

Han hadde fått med noen ubetydelige bilder i 1831 og 1834, men hans store verk Kyrnes hjemkomst (La Déscente des vaches) ble refusert av juryen for de klassiske malerne i 1836. Etter det ble han permanent refusert til etter 1848-revolusjonen. Helt uten kritikerstøtte var han ikke, men det betydde lite om han i mellomtiden ble kjent som «le grand refuse».

I løpet av denne kunstneriske eksiltiden skapte han noen av sine beste bilder. De henger i dag i noen av de beste kunstsamlingene i verden.

Fra 1848 flyttet han permanent til Barbizon, som på den tid var en liten landsby i Fontainebleau-skogen. Han ble stort sett boende der resten av livet. Bildene gikk nå for rimelig bra priser, selv om disse steg til det tidoble etter hans død. Makter og myndigheter overså ham fortsatt. Hans malerkollega Narcisse Virgilio Diaz ble ridder av Æreslegionen i 1851. Rousseau ble nominert først noen år senere.

På en stor utstilling (Exposition Universelle) i 1853 ble alle hans refuserte bilder presentert samlet. De fleste var enige om at dette var noen av de beste bildene på utstillingen, men han slo ikke gjennom i forhold til fransk smak. En auksjon i 1861 ga så lite at han sterkt overveide å emigrere. De få som kjøpte var tydeligvis utlendinger.

Deretter fulgte en serie med uheldige omstendigheter. Kona, som aldri hadde vært særlig nervesterk, ble håpløst sinnssyk. Hans far, som var godt oppe i årene, trådte stadig til med økonomiske forsterkninger, siden andre støtter var fåtallige. Mens han var midlertidig bortreist med kona, bodde en ung mann i huset — og tok livet av seg. Han var på studietur til Mont Blanc i 1863 og fikk lungebetennelse, noe som kunne være dødelig på den tid. Vel hjemme ble han søvnløs og gradvis svekket fysisk. Til verdensutstillingen i 1867 skulle han være leder av kunstjuryen, og kunne dermed ikke nominere seg selv til noen pris. Dette dilemmaet syntes å svekke ham ytterligere. Han fikk lammelser som gikk nesten over før de forverret seg til han gled over i koma og døde 22. desember 1867. Vennen Millet var hos ham til det siste.

Hans andre venn og Barbizon-nabo, Jules Dupré, som selv var en glimrende landskapsmaler, fortalte senere om Rousseaus vansker med å se når et bilde var ferdig. Han hadde selv «beslaglagt» bilder han mente var i ferd med å bli overbearbeidet. En annen nabo, Diaz, fikk opplæring i kunsten å male trær, siden han selv syntes han bare fikk til figurer.

Rousseaus bilder er preget av en viss melankoli. Han arbeidet stadig på flere prosjekter og etterlot seg relativt få helt fullførte verker. Svært mange har klare hovedmotiver, mens omgivelser og bakgrunn fortsatt er halvferdig skissert.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Alfred Sensier, Souvenirs sur Th. Rousseau (Paris, 1872)
E. Michel, Les Artistes célébres: Th. Rousseau (Paris, 1891)
JW Mollett, Rousseau and Diaz (London, 1890)
David Croal Thomson, The Barbizon School of Painters: Th. Rousseau (London, 1892)
Albert Wolff, La Capitale de l'art: Th. Rousseau (Paris, 1886)
E Chesneau, Peintres romantiques: Th. Rousseau (Paris, 1880)
P Burty, Maîtres et petit-maîtres: Th. Rousseau (Paris, 1877).


Commons-logo.svg Commons: Kategori:Théodore Rousseau – bilder, video eller lyd

Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.