Supermarine S.4
| Supermarine S.4 | |||
|---|---|---|---|
| Informasjon |
Supermarine S.4 var et konkurransefly fra 1920-tallet, et britisk en-motors, en-seters endekker sjøfly, bygget av Supermarine i 1925 for å konkurrere om Schneider-troféet. Flyet havarerte og ble ødelagt før løpet startet.
Konstruksjon og utvikling[rediger | rediger kilde]
Supermarine S.4 var konstruert av R. J. Mitchell for å delta i konkurransen om Schneider-troféet. Det ble bygget av Supermarine i Woolston, i det vesentlige av tre, selv om noe metall ble brukt i skroget, der en frittstående (cantilever) vinge var montert til et selvbærende (monocoque) skrog. Flyet hadde en 680 hk (507 kW) Napier Lion VII motor. Det var et "rent" endekker sjøfly, konstruksjonen var i markert kontrast til den Dobbeltdekker, Lion flybåt som Mitchell hadde konstruert for tidligere Schneiderkonkurranser. Dette flyet vant i 1922, og kom på annen plass bak det amerikanske Curtiss CR sjøflyet i 1923.[1]
Flyet i bruk[rediger | rediger kilde]
S.4 ble registeret som G-EBLP,[2] og det fløy første gang 24. august 1925.[3] Den 13. september 1925, i Southampton, satte det verdensrekorden (og britisk rekord ) på 226.752 mph (365.071 km/h).[2][4]
Med store forhåpninger om britisk seier ble S.4, sammen med en Gloster III dobbeldekker sendt med båt til USA for å delta i 1925-løpet .[5] Flyet falt i sjøen under prøveflyvning i Bay Shore Park, Baltimore den 23. oktober 1925. Med H. C. Biard som pilot falt det i sjøen fra 200 fot (61 m) og havarerte.[6] Biard overlevde med to brukne ribben og fortalte at han mistet kontrollen etter en voldsom vibrering i vingene.[7] Løpet ble vunnet to dager senere av løytnant James Doolittle som fløy en Curtiss Golden Flyer med en gjennomsnittsfart på 232.573 mph (374.443 km/t), raskere enn S.4's verdensrekord en måned tidligere.[8]
De fleste kilder har antydet at ulykken skyldes voldsomme g-krefter kombinert med materialtretthet.[8][9]
Kulturell referanse[rediger | rediger kilde]
Svært lite av film og fotografisk materiale om S.4 foreligger. En fem minutters filmsnutt er bevart i Leslie Howards The First of the Few med David Niven. Tegninger og arkivert film om flyets konstruksjon, første takeoff og flyvining er bevart i denne filmen.[10] Årsaken for ulykken i filmen tilskrives G-kraften og at piloten fikk blackout.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Green 1967, p. 744.
- ^ a b Jackson 1988, p. 317.
- ^ Andrews and Morgan 1987, p. 175.
- ^ Andrews and Morgan 1987, p. 178.
- ^ Flight 24 September 1925, p. 609.
- ^ Flight 12 November 1925, p. 747.
- ^ Andrews and Morgan 1987, pp. 179–180.
- ^ a b Flight 29 October 1925, p. 703.
- ^ Andrews and Morgan 1987, p. 180.
- ^ Aldgate and Richards 1994.