Superdelegater

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

«Superdelegater» er en uoffisiell benevnelse på enkelte av delegatene til det demokratiske partiets nominasjonslandsmøte, der presidentkandidaten til det demokratiske partiet blir offisielt nominert.

Forpliktede delegater[rediger | rediger kilde]

Under nominasjonsprosessen blir de fleste delegatene til det demokratiske partiets nominasjonslandsmøte valgt direkte av velgerne, gjennom direkte demokrati, i hver enkelt delstat og amerikansk territorium. Dette skjer enten ved primærvalg eller caucuser.[1] Disse folkevalgte delegatene kalles «forpliktede delegater». Forpliktede delegater har på forhånd kunngjort sin støtte til en bestemt presidentkandidat, og fordeles mellom kandidatene basert på deres oppslutning blant velgerne. I det demokratiske partiets regelverk fra 2006 heter det: «Delegater som er valgt til det nasjonale konvent, og som har forpliktet seg til en presidentkandidat, skal etter beste samvittighet gjenspeile dommen til de som valgte dem.».[2] Og videre: «Ingen delegat ... skal ifølge loven eller partiets regelverk ha mandat til å stemme i strid med vedkommendes valg av presidentkandidat som ble kunngjort da delegaten ble valgt.»[3]

De forpliktede delegatene er inndelt i tre kategorier:

  • Distriktsdelegater (district-level pledged delegates), som vanligvis velges fra et kongress-distrikt.[4]
  • At-large pledged delegates
  • Forpliktede PLEO (Political Leaders and Elected Officers)-delegater

Antall forpliktede delegater fra hver delstat er fastsatt før nominasjonsprosessen i det demokratiske partiet innledes.

«Superdelegatene»[rediger | rediger kilde]

De såkalte «superdelegatene» er ikke forpliktet til å stemme på noen bestemt kandidat. De foretar sine selvstendige valg, uavhengig av nominasjonsvalgene.

Det demokratiske partiet bruker ikke offisielt benevnelsen «superdelegater»; navnet var opprinnelig et skjellsord som ble introdusert av feministen Susan Estrich fra Massachusetts. Hun hevdet at ordningen med slike delegater favoriserte menn fremfor kvinner, og hvite fremfor afro-amerikanere.[5]

Etterhvert ble navnet innarbeidet i språket, og brukes i dagligtale av amerikanske aviser og TV-stasjoner, deriblant CNN, uten noen nedsettende betydning.

«Superdelegatene» består av to kategorier:

  • «Uforpliktede partiledere og valgte offisielle delegater» (unpledged party leader and elected official delegates)[6]
  • «Uforpliktede tilleggsdelegater» som velges av hvert delstatsparti under nominasjonsprosessen i et på forhånd fastsatt antall[7]

Den første kategorien kan endog stemme på kandidater som har trukket sitt kandidatur.

Mens antall forpliktede delegater er fastsatt for hver enkelt delstat, kan antall «superdelegater» i teorien forandre seg i løpet av valgkampen.

Under nominasjonen av demokratenes kandidat til presidentvalget i 2008, sendes det totalt 4 434 delegater til det demokratiske partiets nominasjonslandsmøte. Av disse er 3 406 forpliktede delegater, mens 1 028 er «superdelegater». Antall delegater som behøves for å vinne nominasjonen er 2 118.

Historie[rediger | rediger kilde]

Etter Demokratenes nominasjonslandsmøte i 1968 ble reglene for utvelgelse av delegater endret ved å følge anbefalingene fra McGovern-Fraser kommisjonen. Hensikten var å gjøre delegatene mindre avhengige av partilederne og mer i takt med grasrota i partiet, som hadde stemt på ulike kandidater ved primærvalg eller caucuser.

Enkelte demokrater hevdet at disse forandringene svekket valgkampen til de demokratiske presidentkandidatene George McGovern i 1972 og Jimmy Carter i 1980. Partiet utnevnte en kommisjon ledet av Jim Hunt, guvernør av North Carolina, som i 1982 fikk medhold i at et antall delegater skulle utgjøres av uforpliktede medlemmer av Kongressen, samt ledere og nestledere av partiets delstatsavdelinger.[8]

Da ordningen ble en realitet i 1984, utnevnte demokratene 164 superdelegater, eller 14% av delegatene. Antallet har stadig økt, og utgjør i 2008 ca. 20% av delegatene.[9]

Under presidentvalget i USA 1984 var Gary Hart og Walter Mondale hovedmotstandere under nominasjonsprosessen. Resultatene fra primærvalg og caucuser var jevne, men Mondale ble nominert på grunn av støtte fra nesten samtlige superdelegater.[10]

I 1984 var delstatspartienes ledere og nestledere obligatoriske superdelegater. Av de øvrige ble 60% valgt av demokrater i kongressen, mens resten var delstatsguvernører og storbyborgermestere, som ble valgt av delstatenes partiavdelinger.

I 1988 ble 80% av de øvrige superdelegatene valgt av demokrater i kongressen. Dette året ble også «fremtredende partiledere» tilføyd som grunnlag for å bli superdelegat. Tidligere deltagere i demokratenes landsmøte ble tilføyd i 1996, og i 2000 ble minoritetsledere i Representantenes hus og Senatet tilføyd som superdelegater.

År Delstatsdelegater Superdelegater Totalt
1984 164
1988
1992
1996
2000
2004 3 520 801 4 321
2008 3 406 1 028 4 434
politikkstubbDenne politikkrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ [Dem2006, Rule 9C]
  2. ^ [Dem2006, Rule 12.J]
  3. ^ [Dem2006, Rule 12.I]
  4. ^ The Boston Globe: Delegate types explained
  5. ^ Elaine Karmack, John F. Kennedy School of Government, 14. februar 2008: History of 'Super-Delegates' in the Democratic Party
  6. ^ [Dem2006, Rule 9.A]
  7. ^ [Dem2006, Rule 9.B]
  8. ^ James Barnes og Peter H. Stone: The Art of Wooing, National Journal, 22. februar 2008
  9. ^ Congressional Quarterly Weekly – In Focus, David Nather, 25. februar 2008: Leaping Voters In a Single Bound, s. 482
  10. ^ The Nation, Ari Berman, 18. februar 2008: Not So Superdelegates

Litteratur[rediger | rediger kilde]

[Dem2006] Democratic National Committee, 19. august 2006: Delegate Selection Rules for the 2008 Democratic National Convention.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]