Treskemaskin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Treskemaskin med hånd- eller fotdrift var vanlig på gårdene som dyrket korn. De første var trolig laget av tre, men etterhvert som jernstenger og -bånd ble vanlig handelsvare til overkommelig pris, ble det meste av mekanikken i jern.

Kornaksene måtte bankes for at kornet skulle slippe. Sliulen var vanlig til dette bruk fra førhistorisk tid.

Maskinen besto av en lukket kasse hvor et skovlhjul med 4 skovler på vannrett akse roterte slik at kornneket som ble stukket inn i en munning på siden ble slått. Korn og støv falt så ned en renne til utsiden hvor en samlet det opp for viderebehandling. Ved riktig utforming av maskinhuset blåste støvet lengre vekk enn kornet som da var klart til maling på kvern. De første treskemaskiner ble sveivet for hånd, eller ved pedaldrift. Hadde man en elektromotor og innlagt strøm, kunne det hende at den ble koplet til med en drivreim. Møllene hadde egne treskemaskiner som ble koplet til vannhjulet ved behov.

I Norge hadde enklere hånddrevne treskemaskiner fra 1830-tallet erstattet prilen eller sliulen på mange gårder på de sentrale jordbruksbygdene. Fenomenet var ikke nytt. I Sverige var treskemaskiner allerede tatt i bruk fra 1750-tallet, og i Norge ble teknologien innført det første tiåret av 1800-tallet via Hedmark og Trøndelag. Treskemaskinen er et eksempel på innføring av ny teknologi i landbruket før Det store hamskiftet.[1]

Treskemaskinen var forløperen til treskeverket som kom på 1920-tallet.

I dag gjør en enkelt stormaskin, skurtreskeren, alle disse operasjonene, inklusive pakking i sekk, allerede før kornet forlater åkeren.

Referanserr[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Valen-Senstad, Fartein, Norske landbruksredskaper, De sandvigske samlinger 1964, s. 97ff og 175ff.
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Threshing machines – bilder, video eller lyd