Treskeverk

Et treskeverk er en maskin som skiller det spiselige kornet fra aksene. Treskemaskiner med hånd- eller fotdrift var vanlig på gårdene som dyrket korn. De første var trolig laget av tre, men etterhvert som jernstenger og -bånd ble vanlig handelsvare til overkommelig pris, ble det meste av mekanikken i jern.

Kornaksene måtte bankes for at kornet skulle slippe. Sliulen var vanlig til dette bruk fra førhistorisk tid.

Maskinen besto av en lukket kasse hvor et skovlhjul med 4 skovler på vannrett akse roterte slik at kornneket som ble stukket inn i en munning på siden ble slått. Korn og støv falt så ned en renne til utsiden hvor en samlet det opp for viderebehandling. Ved riktig utforming av maskinhuset blåste støvet lengre vekk enn kornet som da var klart til maling på kvern. De første treskemaskiner ble sveivet for hånd, eller ved pedaldrift. Hadde man en elektromotor og innlagt strøm, kunne det hende at den ble koplet til med en drivreim. Møllene hadde egne treskemaskiner som ble koplet til vannhjulet ved behov.

I Norge hadde enklere hånddrevne treskemaskiner fra 1830-tallet erstattet prilen eller sliulen på mange gårder på de sentrale jordbruksbygdene. Fenomenet var ikke nytt. I Sverige var treskemaskiner allerede tatt i bruk fra 1750-tallet, og i Norge ble teknologien innført det første tiåret av 1800-tallet via Hedmark og Trøndelag. Treskemaskinen er et eksempel på innføring av ny teknologi i landbruket før Det store hamskiftet.^[1]

Treskemaskinen var forløperen til treskeverket som kom på 1920-tallet.

Mobilt treskeverk fra 1930-tallet, av merket *Brdr. Madsen, Danmark*, drevet via remmer av en separat elektrisk motor på 6 Hk. Blåsen er den runde innretningen til høyre. Under firmamerket er det tre uttak for kornsekker. Halmen kom ut til venstre..

I gammel tid tresket man ved å slå løs kornet fra stråene med spesielle slagverktøy, sliuler, og muskelkraft. Teknikken brukes fortsatt mange steder i verden, blant annet når man tresker ris i Asia. Senere kom stasjonære treskeverk først drevet for hånd, så av store dyr, for eksempel ved hestevandring. Stasjonære og selvgående dampmaskiner overtok siden for hestene, og til slutt kom selvgående treskerne drevet med av traktorer med reimskive; man skar kornet, buntet det i kornband, og fraktet det til treskeverket. Treskeverket bestod av en «slager» som slo kornet ut av aksene. Videre ble kornet, halmen og agnene («skallet») skilt med såld og luft fra en «blåse» (kraftig vifte).

I dag gjør en enkelt stormaskin, skurtreskeren, alle disse operasjonene, inklusive pakking i sekk, allerede før kornet forlater åkeren. Treskeverket er der en innebygget del i selvgående skurtreskere.