Slaget ved Morannon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Morannon
Konflikt: Ringkrigen
Dato 25. mars, år 3019, tredje tideverv
Sted Morannon, foran Tennenes Tårn og Svartporten
Resultat
Seier til Gondor og Rohan, Saurons endelige endelikt
Parter
Gondor, Rohan, Dúnedain og ørnene fra Tåkefjellene Mordor
Kommandanter
Gandalv, Aragorn, Imrahil, Éomer og Gwaihir Sauron†, Saurons munn(†?), Khamûl †
Styrker
~6000 menn, både fra Gondor, Rohan og Dol Amroth + ukjent antall ørner ~50 000 + orker, 8 nazgûler og uvisst antall troll. Tusener av orker innenfor Muren
Tap
Ukjent, sannsynligvis liten Store tap. Endelig nederlag for Sauron

Slaget ved Morannon er et fiktivt slag, og utspilte seg i J.R.R. Tolkiens fantasiverden, Midgard.

Dette var det siste slaget mot Sauron i Ringkrigen, og ble utkjempet ved Mordors svarte porter. Vesten hærer besto av minst 7000 menn, og var ledet av Aragorn. Hæren marsjerte mot portene med et håp om å tiltrekke seg Øyets oppmerksomhet, slik at Frodo og Sam kunne passere usett forbi Barad-dûr.

Før slaget begynte, sendte Sauron en av hans mest betrodde tjenere: den Svarte Númenoraner, også kalt Saurons munn. Han prøvde å overbevise Gandalv om at Frodo nå var i Saurons varetekt ved å vise frem noen av hans og Sams eiendeler (som var blitt frastjålet dem i vakttårnet i Cirith Ungol). Munnen presiserte også at om ikke Vestens hærer godtok Saurons krav for overgivelse, ville Frodo få lide store pinsler. Det er imidlertid viktig å være klar over at Sauron visste at det var en hobbit i Mordor, bare at han ikke visste hvorfor.

Gandalv lot seg ikke overbevise og fratok Munnen de tingene han hadde fremvist for Vestens hærførere, og sendte ham tilbake til den svarte porten. Overrasket red Saurons Munn tilbake til Muren, der han lot den åpne og Saurons hærer marsjerte ut.

Aragorns hær sto nå overfor Saurons horder som besto av orker, troll og barbariske allierte som østerlinger og Haradrim fra sør. Man vet ikke nøyaktig hvor stor Saurons hær var, men de orkene som hadde omringet Vestens hær var i det minste i titusenvis (ca. 60 000-70 000). Tolkien sa en gang at orkenes hær besto av ti tusen ganger ti tusen enkeltindivider. Dette overstiger de antatte 60 000 i veldig stor grad.

Gjennom slaget angrep de gjenlevende åtte nazgûlene vestens hærer. Ørnene fra Tåkefjellene, som var ledet av Gwaihir Vindherre, ankom slaget og angrep Ringskrømtene. I det øyeblikket da alt håp så ut til å være ute, puttet Frodo på Den ene ringen, og Sauron forsto at Frodo var inne i Orodruin. Ringskrømtene forlot slaget med én gang, på Hans ordre, for å drepe Frodo og ta Ringen fra ham. Men, Gollum bet Ringen av Frodos finger og falt ned i Orodruins hete ved et uhell, og Saurons kraft ble utslettet.

Nazgûlene hadde fløyet over Dommedagsberget akkurat da det fikk et vulkansk utbrudd, og de ble alle sammen utslettet i brannstormen som fulgte. Barad-dûr, Svartporten og Tennenes Tårn kollapset til ruiner. Orkene og andre kreaturer ble rådløse og grepet av panikk da de forsto at deres herre var styrtet, og Vestens hærer slaktet dem alle. Sudringene og de ville austringene la ned sine våpen og overgav seg, for senere å bli sendt hjem i fred av Aragorn, senere kong Elessar.

Slutten av Ringkrigen ble markert med en kroningsseremoni på toppen av Minas Tirith, der hobbitene ble hyllet av manneætten og alle folkeslagene som hadde tatt del i krigen mot Sauron.

Slaget på film[rediger | rediger kilde]

I Peter Jacksons film Atter en Konge blir vestmaktenes hær omringet av den enorme overmakten, og det vises tydelig at vestens hærførere er i mindretall. Dessuten, i øyeblikket da Sauron kaller på ringskrømtene idet Frodo erklærer Ringen som sin egen, får vi se at flere hundre tusen orker står og venter bak Porten.