Slaget ved Cartagena (1643)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Cartagena (1643)
Konflikt: Det katalanske opprøret som del av trettiårskrigen
Dato 3. september 1643
Sted Farvannet utenfor Cartagena, Murcia, Spania
Resultat
Fransk seier
Parter
Frankrike Spania
Kommandanter
admiral Jean Armand de Maillé-Brézé Ukjent
Styrker
20 orlogsskip
2 fregatter
12 brannskip
29 store orlogsskip
14 galeier
Tap
Ukjent 3 000 døde, 10 skip ødelagt, 2 andre erobret

Slaget ved Cartagena mellom Frankrike og Spania utenfor Cartagena avsluttet det hundreårige spanske hegemoniet i den vestlige del av Middelhavet. Flere katastrofale nederlag mot Nederland og Frankrike i 1639 til 1644 til sjøs ødelagt den spanske flåtens anseelse som en av Europas sterkeste sjømakter, førte til en dyp politisk krise som rystet det spanske kongedømmet for flere år.

For første gang siden 1559 ble den spanske sjømakten i Middelhavet utfordret i direkte konfrontasjon av en andre kristne sjømakt, den nye franske flåten som hadde blitt dannet av kardinal Richelieu, møtte de spanske krigsskipene på lik fot. Den dyktige admiralen Jean Armand de Maillé-Brézé som overtok ledelsen, vist seg å være en kompetent og formidable sjøoffiser for den franske Middelhavsflåten som var forsterket med avdelinger fra Atlanterhavsflåten. Han var dessuten en dyktig taktiker spesielt med de dødelige brannskip som ble sendt mot seilskip for å totalødelegge disse.

3. september 1642 utenfor Cartagena hendt det lenge ventede oppgjøret mellom de to rivaler om herredømmet over det vestlige Middelhavet. Admiral Brézé med 22 skip og 12 brannskip gikk til angrep på den spanske flåten på 29 skip og 14 galeier, påført dem et meget knusende nederlag der 12 spanske skip var ødelagt eller erobret. Den franske taktikken med manøvrerbare brannskip i koordinerte angrep ble så voldsomt at den spanske flåten flyktet tilbake til den viktige flåtehavnen i Cartagena. 3000 er sagt å ha omkommet eller blitt tatt til fange.

Den franske seieren sikret kommunikasjonene til Italia der en ny front mellom Frankrike og Spania om de spanskholdte besittelsene og de italienske allierte av Spania ble åpnet. I 1644 var ikke spanjolene lenge i stand til å sende ut en ny krigsflåte for å slåss med franskmennene som dermed beholdt herredømmet over vestlige Middelhavet. Få ganger våget spanjolene i desperasjon å seile ut i konfrontasjon mot den franske Middelhavsflåten omkring de spanske besittelsene i den italienske halvøya.

Men den politiske krisen i 1648 i Frankrike utviklet seg til en stygg borgerkrig kalt Fronde og sjøkrigen ebbet ut i tiden fram til 1659. Begge parter utmattet av de voldsomme krisene og de lange stridighetene tilsynelatende uten ende hadde ikke lenge midler for å ruste ut nye flåtestyrker mot hverandre. Uansett hadde Slaget ved Cartagena gjorde slutt på det spanske hegemoniet som den ledende kristne sjømakten i Middelhavsregionen, Frankrike ble den rådende sjømakten i vestlige del av Middelhavet og senere hele Middelhavet.

Kilder[rediger | rediger kilde]