Siste kommando

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Siste kommando
orig. The Last Command
Generell informasjon
Utgivelsesår1928
Prod.landUSA
Lengde90 min.
Språkstum (engelske mellomtitler)
Bak kamera
RegiJosef von Sternberg
ProdusentAdolph Zukor
Jesse L. Lasky
Foran kamera
MedvirkendeEmil Jannings
Evelyn Brent
William Powell
Prod.selskapParamount Pictures
Eksterne lenker

Siste kommando[1], (originaltittel: The Last Command) er et amerikansk stumfilmdrama fra 1928 regissert av Josef von Sternberg, med Emil Jannings, Evelyn Brent og William Powell i hovedrollene.

Handlingsreferat[rediger | rediger kilde]

I Hollywood i 1928 ser regissør Leo Andreyev (spilt av William Powell) gjennom fotografier etter passende skuespillere til hans neste film. Når han kommer til fotografiet av en gammel Sergius Alexander (spilt av Emil Jannings) tar han en pause, og ber deretter assistenten sin (spilt av Jack Raymond) om å ansette denne personen. Sergius dukker opp ved Eureka Studio sammen med en horde av andre statister, og får utdelt en passende uniform han skal bruke til innspillingen. Samtidig som han kler på seg klager en annen skuespiller over at de stadige rykningene i hodet hans, som den andre skuespilleren opplever som distraherende. Sergius beklager, og forklarer at dette var et resultat av et stort sjokk han en gang opplevde.

Filmen hopper deretter 10 år tilbake i tid, til Tsar-Russland, som står midt i Den russiske revolusjon. Stor-hertug Sergius Alexander, tsarens fetter og sjef for alle hans soldater, blir informert av sin adjutant om at to skuespillere som underholdt troppene har blitt identifisert som farlige «revolusjonister» under en rutinemessig pass-kontroll. Sergius bestemmer seg for å tulle litt med dem, for moro skyld. Men når han mener at en av dem, Leo Andreyev, oppfører seg uforskammet pisker Sergius ham i ansiktet - og får skuespilleren fengslet.

Leos følgesvenn, den vakre Natalie Dabrova (spilt av Evelyn Brent) er en helt annen sak. Hun fascinerer Sergius. Til tross for risikoen dette utgjør, tar han henne med seg. Etter en uke gir han henne et perlekjede, som et tegn på følelsene hans for henne. Natalie innser at han innerst inne er en mann med stor ære, og at han elsker Russland like høyt som hun gjør. Når hun inviterer ham til værelset sitt, får Sergius øye på en delvis skjult pistol. Hun trekker våpenet, men klarer ikke å trekke av. Til tross for deres store politiske forskjeller, har hun forelsket seg i Sergius.

Når bolsjevikene tar kontroll over toget de reiser med, later Natalie som om hun forakter Sergius. I stedet for å få ham skutt umiddelbart, foreslår hun at de får Sergius til å brenne kull i lokomotivet helt til Petrograd - hvor han kommer til å bli hengt offentlig. Dette er imidlertid bare et knep for å holde ham i live lengst mulig. Etter at alle andre om bord på toget er fulle, hjelper Natalie ham å komme seg unna, og gir ham tilbake perlekjedet for å finansiere flukten ut av landet. Sergius hopper fra toget, men blir forskrekket vitne til at toget faller ned fra en nærliggende bro - og havner i den iskalde elven nedenfor. Dette var øyeblikket når Sergius utvikler varige rykninger med hodet.

10 år senere er Sergius redusert til fattigdom, og forsøker å overleve som statist i Hollywood. Når han og regissøren endelig møtes, kjenner Sergius ham umiddelbart igjen: Leo Andreyev, den samme mannen som Sergius tidligere hadde kjent i Russland. Leo gir ham rollen som en russisk general, og i en scene får Segius beskjed om å holde en tale til en gruppe skuespillere som skal spille generalens utslitte soldater. Når en soldat forsøker å oppfordre til mytteri, pisker Sergius ham i ansiktet som instruert - akkurat som han hadde slått Leo, mange år tidligere. Men Sergius mister grepet om virkeligheten - og forestiller seg at virkelig befinner seg på slagmarken, omringet av fiender. Han oppfordrer lidenskapelig sine soldater til å slåss for Russland.

Skuespillere[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «filmweb.no» (norsk). Besøkt 1. juni 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]