Sættargjerden i Tunsberg
Sættargjerden i Tønsberg (satt i kraft 9. august 1277) kalles det konkordat som ble inngått etter mange års forhandlinger i 1277, hvor kongemakten ved Magnus Lagabøte og den katolske kirken ved erkebiskop Jon Raude ble enige om en grensedragning mellom den verdslige og kirkelige myndighetsområde. Blant annet avsto begge parter fra å blande seg inn i valg hos hverandre, dvs kongevalg og bispeutnevnelser. Kirken fikk medhold i at erkebiskopen skulle ha myntrett, domsrett, herunder bøtlegging, og kirken fikk innvilget skattefrihet.
Bakgrunnen for dette konkordatet var utviklingen av Magnus Lagabøtes landslov som løp parallelt, og lovarbeidet styrket de sentrale myndigheter og kongens makt. Dette førte til reaksjoner, særlig fra kirken som fikk behov for å avklare grensedragningen mellom kirkelig og verdslig makt.
Sættargjerden kan, med slik kongelig godkjent formalisering av rettigheter, forstås som et høydepunkt for kirkens makt og selvstendighet i Norge og har derved en sentral plass i norsk historie. Avtalen ble skrevet på kirkens egen språk latin og utarbeidet i traktats form (latin: compositio), og var et eksempel på hvordan kongen inngikk en avtale på like fot med en annen makt innen eget territorium, og slik understreket likestillingen mellom kongen og kirke. Et slik konkordat var nytt i Norge, men ikke ellers i Europa.
Da kong Mangus Lagabøte døde i 1280, forsøkte adelen i formynderregjeringen til den 12 år gamle Eirik II Magnusson å gå tilbake på avtalen, blant annet ved å konfiskere kirkegods. I striden landsforviste de i 1287 erkebiskop Jon Raude og biskopene Andres av Oslo og Torfinn av Hamar.
Etter to år med stridigheter løste dette seg ved at kongen nådde myndighetsalderen på 14 år og bestemte at avtalen skulle respekteres, dog uten at den ble gjenopprettet som et rettsgyldig dokument. Dette kom som en kongelig forordning og ikke i form av en traktat mellom likebyrdige parter som sættargjerden.
Innhold
[rediger | rediger kilde]I innledningen til Sættargjerden slås det fast at det nylig hadde oppstått en tvist mellom kong Magnus Håkonsson og erkebiskop Jon og dette var bakgrunnen for møtet og konkordatet.
Etter gammel sedvane hadde verdslige dommere behandlet saker som etter kanonisk rett skulle dømmes av kirkelige domstoler. Kirken hadde akseptert dette stilltiende for å unngå strid, men erkebiskopen ønsket å få dette tilbake til kirkelige organer. Videre ønsket kirken å ta i bruk privilegier som etter hvert hadde blitt beskåret på grunn av manglende bruk. Dette gjaldt spesielt privilegiet gitt av en viss Magnus Erlingsson, etter sigende Norges konge, om kroneofring og underkastelse. Her kom det en særskilt henvisning til at kong Magnus skulle love å ofre seg og sitt rike ved å ofre hans og alle hans etterfølgeres krone til St. Olav i katedralen i Nidaros. Kirken hadde også en innsigelse på en forordning som tilsa at den norske kongen skulle velges. Til slutt la erkebiskopen frem et krav om at ved kongevalg skulle erkebiskopen og bispene ha de første stemmer blant de øvrige velgerne.
Avtalen ble inngått på kong Magnus «som fredselskende og rettferdig fyrste sitt initiativ» ved Laurentiusmesse (9. august) 1277 på Tunsberghus ved minoritterbrødrenes kirke. Avtalen viser at den beskriver i hovedsak rettigheter som kirken fikk, og mindre om dens forpliktelser. Artiklene er som følger:
- Det første kravet gikk på at erkebiskopen oppga enhver rett, hvis han hadde noen, på kongevalg, underkastelse og på kroneofring. Men om det likevel ikke fantes noen kandidat til tronen, skulle erkebiskopen og biskopene få de første og viktigste stemmene blant rikets andre velgere. De måtte da sverge på at de skulle finne den best skikkede tronkandidaten.
- Kongen ga avkall på å dømme i alle saker som angikk kirken. Kirkelige dommere skulle dømme fritt i slike saker. Dette gjelder følgende saker: klerkemål, ekteskap, fødsel, patronatsrett, tiende, hellige løfter, testamenter, vern for pilegrimer som skulle besøke St. Olav eller andre norske katedraler, saker om kirkens eiendommer, helligbrøde, mened, åger, simoni, kjetteri, frilleliv, ekteskapsbrudd, blodskam og alt annet som måtte høre til under det kirkelig forum. Kongen fikk imidlertid medhold i at i enkelte saker hvor det fremdeles var sedvane eller landets lov, skulle det betales i pengebøter til ham.
- Erkebiskopen og bispene fikk tillatelse til å tilsette folk i kapeller grunnlagt av kongen. Det var ikke nødvendig å presentere eller få kongens samtykke til slike utnevnelser.
- Kongen skulle ikke ha noen innflytelse i abbed- og bispevalg. Før valget skulle kandidaten likevel presenteres for kongen.
- Biskoper, abbeder og andre geistlige skulle være fritatt fra leidangsferder eller betale leidang. Biskopen kunne likevel vurdere den enkelte situasjon og gi dispensasjon for geistlige til å yte disse pliktene.
- Det skulle ikke være tillatt for kongen å endre landets lover og pengebøter slik at det ble til tap for kirken.
- Erkebiskopen fikk tillatelse til å kjøpe falker.
- Kongen skulle betale tiende av sitt jordegods, etter kanoniske regler.
- Erkebiskopen fikk rett til inntektene fra 30 lester mel som ble fraktet til Island.
- Erkebiskopen fikk rett til toll av ett skip fra Island årlig.
- Alle pilegrimer skulle ha beskyttelse. De som skadet dem, skulle dømmes for en kirkelig domstol.
- Erkebiskopen fikk hundre (hundre eller smalhundre?) eller smalk av sine menn fritatt fra leidangsferd, krigstog, mønstringer, skipdrått og fra leidang.
- Hver av biskopene i fastlandsnorge skulle ha leidangsfritak for 40 av sine menn.
- Hver sogneprest skulle være fritatt for leidangsskatt. Prestene fikk også leidangsfritak for to av sine menn, og en ifra husholdet skulle, etter prestens utpekning være fri for kongelige krigstog.
- Dersom noen av erkebiskopens hundre menn skadet hverandre i hans gård eller i hans skip, skulle erkebiskopen dømme. Dersom de skadet hverandre et annet sted kunne de selv velge mellom kongelig eller kirkelig domstol; boten skulle deles mellom kongen og erkebiskopen.
- Erkebiskopen, biskopene og klerker fikk unntak fra handelsforbud.
- Erkebiskopen fikk rett til å slå mynt.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Sættargjerden i Tønsberg, artikkel hos Norgeshistorie.no
- Sættargjerden i Tunsberg i Store norske leksikon
- Sverre Bagge, Synnøve Holstad Smesdal og Knut Helle (red.),«Sættargjerden mellom kong Magnus Håkonsson og erkebiskop Jon» i Norske middelalderdokumenter, Oslo 1973
- Seip, Jens Arup (1905-1992) (1942). Sættargjerden i Tunsberg og kirkens jurisdiksjon. Oslo: I kommisjon hos Jacob Dybwad.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Oversikt over Kristenretten, Universitetet i Bergen, Det juridiske fakultetsbibliotek
- Fra knyttneve til scepter. Makt- og demokratiutredningens rapportserie, ISSN 1501-3065
Sættargjerda – originaltekst fra Wikikilden |