Revisoren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Revisoren. Førstutgavens tittelblad.

Revisoren (russisk: Ревизор) er et skuespill av den ukrainske forfatteren Nikolaj Gogol, oppført og trykt første gang i 1836.

Revisoren er en komedie som setter menneskelige dårskaper og laster i grell belysning. Den har vist seg svært levedyktig på scenen gjennom skiftende historiske epoker, og kan den dag i dag bli overgivent morsomt på scenen, samtidig som det kritiske innholdet stadig virker relevant.

Handling[rediger | rediger kilde]

1. akt.[rediger | rediger kilde]

Borgermesteren i en provinsby får melding fra St. Petersburg om det skal komme en statlig revisor, og at han skal ankomme inkognito. Dette slår de fleste av byens øvrighetspersoner med skrekk, for alle som en har selvfølgelig sine svin på skogen, og er mer opptatt av å berike seg sjøl enn av det allmenne vel. Borgermesteren er den fremste i så måte. Nå gjelder det å pynte på fasaden i en fart: Sykehusdirektøren må sørge for at pasientene får rent tøy, og legen må skrive en seddel med sykdommens navn på hver pasient. Gåseoppdrettet som vaktmesteren har drevet i forstua til rettslokalet må flyttes, og klesvasken som har hengt til tørk i selve rettslokalet må ned. Politimesteren må utplassere de mest edruelige og best utseende konstablene på godt synlige steder i byen, slik at det ser ut som om ordensmakten fungerer. Dessuten må gatene feies og de innsatte i fengselet få sine matrasjoner.

Midt i akten kommer de to farseaktige figurene Bobtsjinskij og Dobtsjinskij – som egentlig er godseiere i byen – stormende inn og forteller at revisoren alt er kommet; en fremmedkar med en tjener er blitt observert på vertshuset. Det oppstår alminnelig panikk i øvrigheten.

I siste scene ser vi borgermesterens kone og datter henge ut av vinduet for å høre siste nytt. De preges av en umettelig nysgjerrighet på den fremmede som mannsperson og som et pust fra den store verden. Mor og datter er også hverandres rivaler når det gjelder å ta seg godt ut og vekke interesse hos mannfolkene.

2. akt[rediger | rediger kilde]

Handlinga flyttes til et rom på vertshuset, der den fremmede og tjeneren hans diskuterer hvordan de skal skaffe seg et måltid mat. Det viser seg at den fremmede slett ikke er revisor, men den ubetydelige statstjenestemannen Ivan Khlestakov, på gjennomreise fra Petersburg. Han er en dagdriver som lever på farens penger, som han spiller bort like fort som han får dem tilsendt. Nå er han på veg til faren i Saratov for å fornye kreditten, men har spilt bort reisepengene underveis og har stranda i provinsbyen.

Så kommer stedets honoratiores i samla flokk med borgermesteren i spissen for å presentere seg og innby revisoren til å være byens gjest. Etter en del forvirring skjønner Khlestakov tegninga, og går inn i rollen som høyt respektert og fryktet statstjenestemann. Etter å ha fått et bedre måltid blir han invitert med på en besiktigelse av ulike offentlige institusjoner.

3. akt[rediger | rediger kilde]

Dobtsjinskij ankommer borgermesterens hus med beskjed om at ”revisoren” har mottatt tilbudet om å være husets gjest, og at alt må gjøres i stand. Mor og datter pumper Dobtsjinskij for opplysninger om den unge mannens utseende og væremåte, og begynner deretter å velge ut kjoler. Som husets gjest blir Khlestakov så grundig traktert at han begynner å dikte opp de villeste løgnhistorier om sin egen betydning i hovedstaden; han er en stor forfatter som skriver under flere kjente psevdonym, han er kamerat med Pusjkin, og han spiller whist med utenriksministeren. Til slutt må han geleides i seng, men har like fullt klart å spre enda mer ærefrykt omkring sin egen person.

4.akt[rediger | rediger kilde]

Alle i byen med en velbegrunna frykt for hva en revisjon vil avdekke, legger nå en felles plan for hvordan de skal berge skinnet. Hvis de bare kan få stukket til revisoren penger, vil de ha han på sin side. Bestikkelser har alltid vært et sikkert middel. I tur og orden får de foretrede for den bakfulle Khlestakov, som slett ikke viser seg uvillig til å ta imot et lån på noen hundre rubler fra hver av dem.

Gavene får et slikt omfang at Khlestakovs jordnære tjener anbefaler herren å ta pengene og reise fra byen fortest mulig. Skysshester blir rekvirert, men først må Khlestakov skrive et brev til en venn i Petersburg og fortelle om de merkelige opplevelsene han har hatt i byen. Før han reiser, rekker han dessuten å fri til borgermesterens datter.

5. akt[rediger | rediger kilde]

Borgermesteren og kona er i lykkerus, nå som de skal få en av landets høyeste rangspersoner som svigersønn. De må selvfølgelig bosette seg i hovedstaden, der borgermesteren kan regne med å bli utnevnt til general med blått ordensbånd. Fra sin nye høyde tillater han seg nå å behandle de som måtte ha klagemål mot han, enda dårligere enn før, og lar alle krype og smiske for seg.

Vendepunktet inntreffer når postmesteren – som har som vane å åpne alle interessante brev – kommer inn og refererer innholdet i Khlestakovs brev. Her får alle sitt pass påskrevet, og må nå tåle å høre brevet opplest.

De involverte har knapt kommet seg av sjokket før en gendarm kommer inn med en kunngjøring om at en embetsmann på keiserlig befaling er ankommet fra St. Petersburg og ber om et møte med en gang.

Siste scene skal spilles som et stumt tablå, der personene fryses i ulike stillinger av sjokk og vantro. ”I nesten halvannet minutt står den forsteinede gruppen i denne stillingen. Teppet faller.

Tolkning[rediger | rediger kilde]

Revisoren er nyskapende både i russisk og europeisk dramatikk ved at det – til forskjell fra 1700-tallskomediene – ikke har noe fornuftens talerør blant de involverte personene. Det finnes ikke én positiv person; alle er enten bedragere eller selvbedragere – gjerne i kombinasjon. Eldre komedier inneholder som regel en kjærlighetsintrige som ender med ekteskap. Også denne er forvridd hos Gogol – Khlestakov har aldri til hensikt å gifte seg med Anna Andrejevna.

Tolkningen av stykket har gjennom tidene stort sett gått i to retninger. Den ene retningen – som særlig dominerte i sovjetperioden – framholder stykkets samfunnskritiske tendens. Den legger vekt på hvordan Gogol her viser fram korrupsjonen og maktmisbruket i det russiske byråkratiet i tsartida.

Den andre retningen vil se Revisoren som et stykke som henger ut menneskelige svakheter og dårskaper mer i sin alminnelighet. Noen forskere leser også en kristen symbolikk inn i stykket. Da representerer den ekte revisoren som kommer på slutten, den endelige dommen som alle mennesker en gang skal underkastes. I mellomtida har de da gitt etter for alle djevelens fristelser, representert ved den falske revisoren, Flere steder i teksten hentydes det da også til Khlestakov som en ren djevel.

Revisoren virker på mange måter aktuelt også i dag, med sitt angrep på maktmisbruk og byråkrati, med sine overdrevne, men likevel slående karakterer og sine mange festlige opptrinn og replikker. Et tydelig alderdommelig trekk er imidlertid den utstrakte bruken av avsidesreplikker. Forfatteren har ikke makta å få dialogen til å bære hele det kompliserte dobbeltspillet, der personene ofte sier én ting og mener noe helt annet. Svært ofte må en del av replikken sies lavt og bortvendt, for at publikum skal forstå hva personene tenker, men ikke kan si høyt.