Redokstitrering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Redokstitrering er en form for titrering der det skjer en redoksreaksjon i kolben. Standardløsningen kan enten redusere eller oksidere stoffet i prøveløsningen.

Eksempel[rediger | rediger kilde]

Permanganat[rediger | rediger kilde]

En kaliumpermanganatløsning blir brukt som standardløsning for oksidasjon av mange stoffer. Når man skal titrere med kaliumpermanganat må prøveløsningen være sur, noe en kan få til ved å tilsette svovelsyre. Under redokstitreringa blir manganet redusert fra oksidasjonstall +VII i MnO4-, til +II i Mn2+. Reaksjonsligningen blir følgende:

MnO_4^-(aq) + 8H^+(aq) + 5e^- \ \to \ Mn^{2+}(aq) + 4H_2O(l)

I en redokstitrering med permanganat trengs ingen indikator fordi standardløsningen er sterkt farget. Så lenge det er noe i kolben som kan oksideres, vil den fiolette permanganaten bli omdannet til den fargeløse manganen. Ved endepunktet, når det ikke er noe mer igjen i kolben som kan bli oksidert, vil tilsetting av mer standardløsning farge stoffet rosa.

Kaliumpermanganat er et sterkt oksidasjonsmiddel og kan brukes til å oksidere mange ulike stoffer.

Jodometri[rediger | rediger kilde]

Et annet eksempel er å titrere en løsning av jod med et reduksjonsmiddel og bruke stivelse som indikator. Jod danner et kraftig blått kompleks sammen med stive. Jod (I2) kan reduseres til jodid (I) med f.eks. tiosulfat (S2O32−), og når alt jod er brukt opp forsvinner blåfargen. Dette blir kalt jodometrisk titrering.

Som oftest er reduksjonen av jod til jodid det siste trinnet i en serie reaksjoner der de innledende reaksjonene blir brukt for å forandre en ukjent mengde av analytten (det stoffet en vil analysere) til en tilsvarende mengd jod, som så kan titreres. Noen ganger blir andre halogener enn jod brukte i mellomreaksjonene fordi de finnes i bedre målbare standardløsninger og/eller reagerer lettere med analytten. De ekstra reaksjonene i jodometrisk titrering kan være verdt bryet fordi omslagspunktet fra blått jod-stivelse til fargeløst jodid er tydeligere enn alternative analysemetoder.

En slik serie av reaksjoner i vannløsning med resorcinol som analytt, bromat som standard, tiosulfat som titrant og stivelse som indikator, kan være som følger: (Oksidasjonstall er gitt i parentes.

  1.  BrO_3^-(5) + 5Br^-(-1) + 6H^+ \ \to \ 3Br_2(0) + 3H_2O
    Bromat + overskudd av bromid i sur løsning → Brom + vann. Brom går videre til ii.
  2.  3Br_2(0) + resorcinol \ \to \ 3HBr(-1) + tribromo(+1)resorcinol
    Brom + resorcinol → Hydrogenbromid + tribromoresorcinol. Ureagert brom går videre til iii.
  3.  Br_2(0) + 2I^-(-1) \ \to \ 2Br^-(-1) + I_2(0)
    Brom + overskudd av jodid → Bromid + jod. Jod går videre til iv.
  4.  I_2(0) + 2SSO_3^{2-}(-1,5) \ \to \ 2I^-(-1) + (SSO_3)_2^{2-}(0,5)
    Jod + tiosulfat → Jodid + tetrationat.

La oss kalle startmengdene av resorcinol og bromat for R og B, og mengden av tiosulfat for T, der B og T er kjent og R er ukjet – men en må sørge for at R er mindre enn B/3. (Alle mengdene er i mol). Da blir R = B - T/6