Røkelsesklokke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En antikk røkelsesklokke fra Kina

Røkelsesklokker (forenklet kinesisk: 香钟, tradisjonell kinesisk: 香鐘, pinyin: Xiāng zhōng, Wade–Giles: Hsiang-chung) er et elementærur som ble benyttet under kulthandlinger i Kina og Japan.

De oppstod i Kina under Song-dynastiet (960-1279) og spredte seg derfra. Sinologen Edward H. Schafer antar at kineserne hadde fått impulsen fra India, der noe lignende, men ikke fullt utviklet, var i bruk allerede.

I smale, båtformede bronsefat som ofte var formet som langstrakte drager brente man en aromatisk masse fra planten japansk stjerneanis. På tvers over bronsefatene hang snorer med metallkuler, som etterhvert ble svidd løs den ene etter den andre. Metallkulene falt i et fat, og ved lyden fikk man et signal om at en viss tid var tilbakelagt.[1][2] Røkelsesklokkene ble ikke benyttet i dagliglivet, men var hjelpemidler i religiøse kulthandlinger i templene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Reinhard Meis: Die Alte Uhr, Bd. 1. Klinkhardt & Biermann, Braunschweig 1978, ISBN 978-3781401167.
  2. ^ Viktor Pröstler: Callwey's Handbuch der Uhrentypen [...]. Callwey, München 1994, ISBN 978-3766710987.