Prosessforutsetning

Prosessforutsetningene er et sett med vilkår som må være oppfylt for at man skal kunne reise sak for domstolene. Prosessforutsetninger kalles også søksmålsbetingelser.

Det skilles mellom absolutte og relative prosessforutsetninger. De absolutte prosessforutsetningene skal retten ta hensyn til av eget tiltak, dvs. at saken uansett ikke kan fremmes dersom en slik finnes å foreligge. De relative prosessforutsetningene derimot skal retten kun ta hensyn til dersom det påberopes av en av partene. Som utgangspunkt vil prosessforutsetningen være absolutt, slik at det kreves særskilt grunnlag for å hevde at den er relativ. Innenfor straffeprosessen vil alle prosessforutsetningene være absolutte.

Dersom retten finner at en eller flere prosessforutsetninger ikke er oppfylt skal saken avvises. Begrepet prosessforutsetninger benyttes både i sivile saker og straffesaker. En del prosessforutsetninger er felles for begge typer saker, mens andre er spesielle og kun gjelder for en av kategoriene.

Oversikt over prosessforutsetningene

Generelt

• Retten må være stedlig, saklig og funksjonelt kompetent.

Dette innebærer for det første at saken må reises ved rett verneting (stedlig kompetanse). For det andre må saken reises for en riktig domstol saklig sett, noe som normalt vil være de alminnelige domstoler. Enkelte saker skal imidlertid gå for særdomstoler, som f.eks. Jordskifteretten, Arbeidsretten eller Skjønnsretten. Funksjonell kompetanse innebærer at saken må reises på riktig nivå i domstolssystemet. Man kan f.eks. ikke reise sak direkte for lagmannsretten, og enkelte saker må være innom Forliksrådet før tingretten kan behandle saken.

• Saken må ikke være litispendent eller rettskraftig avgjort.

• Det må foreligge partsevne og prosessdyktighet.

Disse vilkårene har størst betydning innen sivilprosessen. Prosessdyktighet innebærer i denne sammenheng som utgangspunkt at parten må være myndig (er dette ikke tilfelle kan det bli oppnevnt verge). Spørsmål om partsevne kan oppstå der juridiske personer, primært ideelle organisasjoner, reiser sak, et spørsmål som har nær sammenheng med spørsmålet om rettslig interesse. I straffesaker er tiltaltes partsevne (kriminell lavalder mv.) en del av straffbarhetsvilkårene, og er således ikke en prosessforutsetning. Spørsmålet som oppstår her er om tiltale er reist av kompetent påtalemyndighet.

• Mangler ved nødvendige dokumenter.

I straffesaker må det foreligge nødvendig tiltalebeslutning, mens det i sivile saker må foreligge en stevning som oppfyller visse krav. Er ikke disse kravene oppfylt vil det kunne lede til avvisning (men det er her en viss mulighet for retting underveis i saken).

Sivile saker

• Krav til søksmålets gjenstand.

Kravene som her stilles vil være ulike basert på om det er snakk om et fastsettelsessøksmål eller et fullbyrdelsessøksmål. I sistnevnte tilfelle må saksøker gjøre gjeldende et krav mot saksøkte, som må kunne tvangsfullbyrdes. I fastsettelsessøksmål stilles det krav til såkalt rettslig interesse. Sammenfatningsvis kan det sies at saken må angå saksøkers rettslige stilling i forhold til saksøkte, og det må foreligge et praktisk behov for å få forholdet klarlagt. Visse unntak fra kravet om at det må angå saksøkerens egen rettslige stilling foreligger der hvor det er en ideell organisasjon som fremmer et krav innenfor organisasjonens interesseområde, f.eks. der hvor en naturvernorganisasjon går til sak mot staten for å få dom for at et utbyggingsvedtak er ugyldig.

• Søksmålsfrister

Innen visse rettsområder foreligger det søksmålsfrister som må overholdes for at sak skal kunne reises. Slike regler finnes i norsk rett blant annet innen arbeidsretten, skatteretten og aksjeselskapsretten.

Straffesaker

• Krav om påtalebegjæring.

Utgangspunktet etter den norske straffeloven § 77 er at alle straffbare handlinger er underlagt ubetinget offentlig påtale, det vil si at det ikke er noe vilkår for å reise sak at fornærmede begjærer det ved å levere anmeldelse eller lignende. Ved en god del straffebud gjøres det imidlertid unntak fra dette, slik at begjæring fra fornærmede er nødvendig – et eksempel er ved legemsfornærmelse etter strl. § 228. Det finnes også straffebud der påtalemyndigheten må finne at «allmenne hensyn» tilsier at saken påtales. For at saken skal kunne fremmes må disse vilkårene være til stede ved innledningen av saken.

• Krav om tiltalekompetanse.

Tiltalekompetanse er et vilkår om at kompetent myndighet innenfor politi og påtalemyndighet må ha tatt ut tiltale, hvilket vil si at en person på kompetent nivå i Påtalemyndigheten i forhold til den eller de forhold det er tatt ut tiltale for, må ha skrevet under på tiltalebeslutningen. At tiltale er tatt ut av kompetent påtalemyndighet er en absolutt prosessforutsetning. Hovedregelen er at jo strengere strafferammen er, jo høyere opp i påtalemyndigheten må den som tar ut tiltale mot siktede være.

En tiltale vil måtte avvises, dersom tiltale ikke er tatt ut (dvs. undertegnet) av rett påtalemyndighet (dvs. politi, statsadvokat eller riksadvokat). Reglene har sin begrunnelse i at jo mer alvorlig tiltalen er, jo høyere opp i påtalemyndigheten bør spørsmålet om å ta ut tiltale avgjøres for å sikre at beslutning om tiltale er riktig og klarert ut.