Poynting-Robertson-effekten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Poynting-Robertson-effekten betegner det paradoksale fenomenet at støvpartikler i solsystemet langsomt nærmer seg solen som en følge av solstrålingens lystrykk. Forklaringen ble gitt av John Henry Poynting i 1903, og senere på relativitetsteoretisk grunnlag av Howard Percy Robertson i 1937.

Sollysets fotoner har bare en radiell bevegelsesmengde. Når de absorberes av en støvpartikkel øker dennes masse uten at dens tangentielle bevegelsesmengde øker. Det medfører at partikkelen langsomt beveger seg i en spiralformet bane mot solen.

Fenomenet setter en grense for såkalte fragmentskivers livslengde i stjernesystemer. Det medfører at så lenge ingen uttynning av støvet kan iakttas, må det finnes en kilde som fyller på mer støv. Kometstøv og grus som skapes av kollisjoner mellom asteroider antas å være denne kilden.