Pontus Wikner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Puntus Wikner

Carl Pontus Wikner (født 19. mai 1837 på gården Kikerud i Valbo-Ryrs sogn, død 16. mai 1888 i Oslo) var en svensk filosof, dosent og lektor ved Uppsala universitet og professor i filosofi i Kristiania i 1884.

Liv[rediger | rediger kilde]

Pontus Wikner kom fra fattige kår i grensetraktene mellom Dalsland og Bohuslän. Han var begavet og lærte å lese da han var tre og et halvt år. Da han var syv kastet han seg over den bibelske historie på tysk. Og noen år senere satt han fordypet over engelsk og latinsk grammatikk – av egen interesse og stort sett på egen hånd. Wikner giftet seg sommeren 1871 med barndomsvenninnen Ida Weinberg (1837–1910).[1] De fikk senere to sønner, Ernst og Hugo.

Mot slutten av sitt liv skrev Wikner at han led av fire kroniske skavanker. Et av de – et forstørret hjerte – nevner han med en viss stolthet. Han døde i 1888, rett før han skulle fylle 51 år.

Filosofi[rediger | rediger kilde]

Wikner var som filosof påvirket av filosofen Christopher Jacob Boström, men utformet en selvstendig filosofi, til dels i vitenskapelige skrifter, til dels i mer populærvitenskapelige skrifter, som er sjeldent velskrevet. Blant disse de siste hører en rekke filosofiske og religiøse foredrag, for eksempel Kulturens offerväsen, Narcissussagan i tillegg til historiske romaner påvirket av Rydbergs stil, som er kjent for sin tankerikdom, formskjønnhet og en varmt religiøs følelse: Min moders testamente, Mantegnas ängel. Wikner var en av medlemmene i det såkalte Namnlösa sällskapet. Han hadde en tydelig kristen tro. Wikners vemodsfylte, men evighetslengtende fortrøstningsfylte forfatterskap har hatt en vidstrakt og dyp innflytelse.

Dagbøkene[rediger | rediger kilde]

Wikners dagbøker private opptegnelser ble utgitt posthumt i 1971, etter at hans kone og barn var døde, i verket Psykologiska självbekännelser. I dagbøkene avsløres hans homofile legning. Det kommer også frem at han på slutten av 1860-tallet beilet legen og homoaktivisten Anton Nyström.

Pontus Wikner ligger begravet på Uppsala gamla kyrkogård. 1902 ble et minnesmerke over ham innviet. En tale over Wikner ble holdt av J.A Eklund, senere biskop i Karlstad.[2]

Bibliografi (i utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Undersökningar om enhet och mångfald 1863 (avhandling)
  • Min moders testamente 1869
  • Uppsatser i religiösa ämnen 1871
  • Vill du blifva verkligen stor? 1871
  • Tankar och frågor inför menniskones son 1872
  • Mantegnas ängel 1877
  • Öppet sändebref till Teologisk tidskrift 1881
  • Tidsexistensens apologi 1888
  • Psykologiska självbekännelser 1971

Kilder[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ 1872 års män, N S Lundström, Hasse W Tullbergs Boktryckeri, Stockholm 1927 s. 200
  2. ^ Johannesson, Lechard. Pontus Wikner: Dagböckerna berättar, s. 11 (1982)