Pinealøye

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pinealøye hos Anolis carolinensis kan sees som en liten, grå flekk midt på hodet bak øynene
Hodeskallen til Acanthostega, den første kjente landvirveldyret har en tydelig åpning til pinealøye.
Hodeskallen til Elginia, et urreptil. Pannen har en øyeåpning.

Et pinealøye eller parietaløye er et enkelt øye hos virveldyr som sitter oppe på skalletaket, mellom issebeina (Os parietaleae, derav navnet «parietaløye»).

Pinealøye blant virveldyr[rediger | rediger kilde]

Hos de første virveldyrene ser det ut til at et slikt pinealøye har vært vanlig. Vi finner det i dag bare hos en del reptiler, særlig hos broøgle, og hos niøyer. Hos øvrige virveldyr er øyet dekket av skalletaket (hos de som har), og sitter som en liten kjertel nede mellom hjernehalvdelene. Selv om et ytre øye ikke er vanlig hos modern virveldyr, har hodeskallen til kjøttfinnefisk, panserpadder, urreptiler og pattedyrliknende krypdyr tydelige og ofte velutviklede åpninger i skalletaket for et ytre pinealøye. Fugler og skjellkrypdyr mangler åpning for pinealøyet, men har så tynn hodeskalle at lys slipper gjennom skalletaket til pinealkjertlen [1] .[2]

Pinealøyets funksjon[rediger | rediger kilde]

Pinealøyet har utviklet seg fra et par med øyne på toppen av hodet hos urtidens bunnlevende panserfisk (placodermer og ostracodermer) [3] Disse trege fiskene kan ha hatt behov for å bli varslet om farer ovenfra. For mer aktive virveldyr som etterhvert dukket opp og etablerte seg som toppredatorer, kan øyet ha mistet denne funksjon.

Hos de fleste dyr setter lys i gang en kjedereaksjon av enzymer, hormoner og neuroreseptorer som regulerer blant annet dyrets søvnsyklus. Det er mulig at pinealøyet har vært del av dette systemet. Hos de nålevende broøglene som fortsatt har pinealøye, virker signaler fra dette på dyrets døgnrytmer. Pattedyr mangler åpning for pinealøyet i hodeskallen, men øyets indre strukturer eksisterer som konglekjertelen. Denne har en funksjon i regulering av døgnrytmene og får informasjon om lys/mørke fra melanopsinholdige ganglieceller i netthinnen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fejer, Z. & al. (1997): Immunoreactive pinopsin in pineal and retinal photoreceptors of various vertebrates. Acta Biologica Hungaria 48(4): s 463-71
  2. ^ Solessio E & G.A. Engbretson (1993): Antagonistic chromatic mechanisms in photoreceptors of the parietal eye of lizards. Nature 29;364(6436), s 442-445.
  3. ^ Concha, M.L & S.W.Wilson (2001): Asymetry in the epithalamus of vertebrates. Jorunal of Anatomi 199: s 63-84. [1]