Piet Joubert

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Piet Joubert

Petrus Jacobus Joubert (født 20. januar 1834, død 28. mars 1900), bedre kjent som Piet Joubert, var en boergeneral i Den sydafrikanske republikk fra 1880 til 1900. Han ble født i Cango i Oudtshoorn-distriktet, i Kappkolonien, og var etterkommer av en fransk hugenott som flyktet til Sør-Afrika like etter ediktet i Nantes av Ludvig XIV. Han ble tidlig forlatt foreldreløs, og migrerte senere til Transvaal-området (Den sydafrikanske republikk), hvor han slo seg ned i Wakkerstroom-distriktet like ved Laing's Nek nordøst i KwaZulu-Natal. Her begynte han med jordbruk, samtidig som han studerte jus.

Politikk og krig[rediger | rediger kilde]

Han ble valgt inn i Volksraad som en representant for Wakkerstroom på 1860-tallet, samtidig som Marthinus Wessel Pretorius var inne i sin andre runde som president. Ved senere valg steg han i gradene, og i 1875 fungerte han som president mens Thomas François Burgers befant seg i Europa.

Under den første britiske annekteringen av Transvaal, fikk Joubert et rykte på seg for å være uforsonlig, etter at han gjentatte ganger nektet å sitte i en ledende stilling under styresmaktene som da var, i motsetning til Paul Kruger og andre fremtredende boere. Istedenfor å ta den lukrative stillingen han ble tilbudt, tok han heller en ledende rolle i motstandsbevegelsen som senere førte til krigen i 1880-1881. Han ble deretter general i boerstyrkene, og et medlem i triumviratet som ledet og administrerte den provisoriske regjeringen som kom på plass i desember 1880 i Heidelberg.

Under første boerkrig ledet han boerstyrkene ved slaget ved Laing's Nek, slaget ved Schuinshoogte og slaget ved Majuba Hill, og han fikk deretter gjennomført de første forhandlingene som senere ledet til Pretoriakonvensjonen.