Alterasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Alterasjon (fra latin: forandring) som musikalsk begrep er en kromatisk endring av en eller flere toner i en akkord. I noteskrift medfører dette alltid fortegnsendring.

Begrepet anvendes innenfor tonal musikk og må sees i lys av forholdet mellom skalabruk og harmoniske strukturer. I tonal musikkteori dannes samklang etter et diatonisk prinsipp. Det vil si at akkordene bygges opp av toner fra melodiens skalastruktur. I all hovedsak dreier det seg om de syv tonene i dur- eller mollskalaen. Da det vestlige tonesystem består av tolv forskjellige toner, vil de gjenværende fem tonene betraktes som skalafremmede. Det er disse tonene som i prinsippet vil medføre alterasjon om de benyttes.

Skal en akkord ansees som alterert, må alterasjonen normalt ikke oppløses i konsonans iløpet av akkordfeltets varighet. Det betyr at akkorder med altererte gjennomgangstoner, dreietoner eller andre midlertidige dissonanser ikke regnes som altererte.

I tersoppbygde akkorder benyttes alterasjon oftest på akkordens kvint (5.-trinn), men med unntak av grunntonen kan alle akkordtoner i prinsippet altereres. I funksjonsharmonisk teori blir likevel kromatisk endring av ters (3.-trinn) eller septim (7.-trinn) normalt betraktet som noe annet enn alterasjon.