Oversettelser av baburnama

Ẓahīr-ud-Dīn Muḥammad Bābur's verk, Bāburnāma, er en viktig kulturarv, den første av sin art i islamsk kultur. I dag er Bāburnāma vidt oversatt og er del av lærebøker i ikke mindre enn 25 land i Sentral-, Vest- og Sør-Asia. Men dette var ikke gjort før lenge ut på 1900-tallet. Det var få språk den hadde blitt oversatt til før denne tid, den første gjort til persisk i regjeringstiden til barnebarnet keiser Akbar (1556–1605), av en mogul av hoffet, Abdul Rahīm, i AH 998 (1589–1590). Deretter ble den over det neste århundrer oversatt til latin, fransk og engelsk.

Oversettelser

Persisk oversettelse

Humauyn, Baburs sønn og etterfølger, kunne både lese og skrive tsjagataisk. Babur både korresponderte, rettet og roste sin sønn for hans tsjagataisk. Etter all sannsynlighet kunne også Baburs barnebarn, Akbar, tsjagataisk, lært opp av sin far til han dør når Akbar er fjorten år, og senere av sin regent Bayram Khan som var turkmen med opphav fra østlige Anatolia og Aserbajdsjan. Han skrev dikt på tsjagataisk og persisk, og hans sønn Abdul-Rahīm Khankhanan var flytende i persisk, tsjagataisk og hindi, og skrev også dikt på alle tre språk.

På Akbars tid var derimot tsjagatisk på vei ut, og det var lite trolig at ved slutten av hans regjeringstid at noen i hoffet hans kunne lese tsjagataisk lenger. Det dominante persiske språket og den persiske kulturen tok raskt over og pressa ut det sentralasiatiske tyrkiske språk og dens kultur. Abdul-Raim Khankhanan tok det på seg å oversette Baburs memoarer til persisk og presenterte det for Akbar i 1589. Heilt sikkert er det at Khankhanan brukte Baburs eget manuskript til å gjøre oversettelsen til persisk. Så langt man vet, til tross for at det har vært mye oversettelser fra persisk til mange tyrkiske dialekter, har det ikke vært noe klare retningslinjer for oversettelse fra tyrkisk til persisk. Khankhanan må ha valgt som modell den type oversettelsen som han var kjent med; den interlineære oversettelsen av Koran-arabisk til persisk og/eller tyrkisk. I de oversettelsene er hvert ord oversatt ordrett, med lite hensyn til syntaksen til språket en oversetter til.

I etterkant derimot forsvant dette manuskriptet, sist sett i det keiserlige bibliotek en gang mellom 1628 og 1638 av en av historikerne av Shahjahans regjeringstid (1628–1657). Det var gjort mange kopier av Khankhanans persiske oversettelse, mange av de dekorert av vakre illustrasjoner.

Britisk oversettelse

Britisk interesse i Bāburnāma begynte, naturlig nok, i India, der John Leyden begynte en engelsk oversettelse av Bāburnāma i 1805. Han brukte en ikke komplett tsjagataisk tekst han hadde funnet, enten ved Fort William College i Kolkata eller i samlingen til Mountstuart Elphinstone. Ute av stand til å finne en persisk oversettelse i Bengal, fikk han ett manuskript av William Erskine som hadde fått gjort en kopi i Bombay av den persiske oversettelsen.

Flere år etter Leydens død, i 1811, ble arbeidet han hadde gjort sendt til Erskine, som og begynte på en oversettelse til engelsk. Erskine derimot brukte bare den persiske oversettelsen i sitt arbeid. Oppmuntra av Elphinstone og offiserer fra British East India Company til å fortsette arbeidet, forsøkte Erskin å sette sammen sin oversettelse fra persisk med Leydens oversetting fra den tsjagataiske teksten. Til slutt måtte han gi opp, og forkasta Leydens arbeid, selv om han gav Leyden første takk i den ferdige oversettelsen fra den persiske versjonen i 1816.

Elphinstone sendte Erskin senere en kopi av en tsjagataisk tekst han hadde fått tak i Peshawar i 1810. Erskin hadde egentlig liten interesse av å ta opp igjen sitt arbeid, men selv om han var fryktelig lei av oppgaven, valte han, ut fra det han kaller «the necessity», å ta opp igjen arbeidet enda en gang. Han hadde dessverre lite kunnskap om tsjagataisk, så det var lite endringer han kunne få gjort. Hans manuskript, den første oversettelsen til et europeisk språk, ble utgitt ti år etter han var ferdig, i 1826. Han jobba kun ut ifra Khankhanans persiske oversettelse, men Khankhanan hadde vært så nøyaktig med å holde seg til den opprinnelige teksten og dens syntaks at oversettelsen er i beste fall gåtefull og i verste fall uforståelig.

I 1900 fant Henry Beveridge, en britisk orientaliset, enda en Tsjagataisk tekst i Hyderabad. Denne brukte hans kone, Annette Beveridge, til å oversette til engelsk og utgitt i fire deler mellom 1912 og 1921. Manuskriptet, som tilhørte Salar Jung av Hyderabad, ble utgitt i en faksimile i 1905 som det første volumet i en «great text»-serie, dedikert til minne om tyrkisk litteratur spesialisten E.J.W Gibb.

Etter at tsjagataiteksten kom fram, ble oversetterens arbeid mer kompleks. Mye av den forvirrende syntaksen og ordføringen på persisk ble nå forklart av den tsjagataiske teksten, men språket var lite kjent og ikke nok forstått på dette tidspunkt. Annette Beveridge var veldig forsiktig i sin tilnærming til teksten, og valgte en bokstavelig, nesten ord for ord gjengivelse – mye likt det Khankhanan hadde gjort når han oversatte den til persisk, men av andre grunner. Hennes oversettelse ligner en students arbeid – alle ord har blitt slått opp i ordboken og forsøkt satt sammen på meningsfulle måter, men uten klarhet i originalens trykk eller nyanse. Hun valgte også å reprodusere den gjentakende stilen og, enda verre, ifølge Thackston, å bruke en-til-en oversettelse mellom tyrkiske og engelske ord. Dette var ett bevist valg fra hennes side, noe hun trekker frem i introduksjonen til sin oversettelse og klager over hennes forgjengeres mangel på å gjøre det. Hun legger stort trykk på en streng overholdelse av Baburs begrensede ordforråd, gjennomført ved tildeling av ett tilsvarende engelsk ord til ett tyrkisk ord, noe som fjerner synonymer som tyrkisk hadde lite bruk for, som hun mente en kunne se i den gjentakende stilen.

Helt sikkert er det at det tsjagataiske ordforrådet er ikke stort, mye mindre enn persisk har. Men likevel får det samme ordet brukt i ulike kontekster ulike meninger til morsmålsleseren som leser teksten. Det er en stor feil for en oversetter å insistere på ett en-til-en forhold i oversettingen, spesielt med det store ordforrådet man har i dagens engelsk, som får repetisjon til å virke overflødig og irriterende for leseren. Bābur bruker for eksempel khaylî, «veldig», til hvert adjektiv, der det å beholde en-til-en oversetting på engelsk (og til dels i andre språk) blir unødvendig og irriterende, der en kan i stedet bruke mye flere, bedre og trykksterke adjektiv. Beveridge følge også Khankhanans måte å oversette syntaksen ordrett, noe som gir fraser som «det var stoppet» for tϋshϋldi, når det som er ment er «vi stoppet» eller «vi steg av». En bokstavelig reproduksjon av ukjent syntaks er feil å gjøre i enhver oversettelse.

Latinsk og fransk oversettelse

I 1721 ble ett manuskript av den tsjagataiske teksten, visstnok kopiert i Bukhara i 1714 fra ett manuskript produsert i 1709, solgt til ett medlem av en gruppe på oppdrag for tsaren av Russland, i Turkmenistan. Den ble tatt med tilbake til det russiske utenriksdepartementet i 1725, hvor den ble kopiert til en rotete form for latin av en russisk orientalist, Georg Jacob Kehr, i 1737. I 1857 ble denne tsjagataiske teksten brukt av Nikolai Ilminski til å produsere den første trykte utgaven av Bāburs memoarer på tsjagataisk. Denne ble igjen brukt av den franske turkologist Abel Pavet de Courteille til en fransk oversettelse i 1871, den første av det som man trodde var den originale tsjagataiske teksten. I mellomtiden forsvant dessverre dette manuskriptet som man hadde brukt til å lage Bukhara kopien, og har ennå ikke blitt funnet igjen.

Sammenligning mellom Hyderabadmanuskriptet og Kehr-Ilminiski manuskriptet viste at Kehr-Ilminski versjonen er generelt i overensstemmelse med Hyderabadmanuskriptet for omtrent første halvdel, og er deretter en oversettelse tilbake til tsjagataisk fra en persisk oversettelse. En kan tenke seg at Bukhara kopien var blitt laget fra en delvis tyrkisk tekst i Sentral-Asia (Bābur nevner at han sendte en kopi til Khwaja Kalan i Kabul og det er kjent at Muhammad-Haydar Mirza Dughlat hadde en kopi), og at den persiske ble brukt til å fullføre kopien ved å oversette tilbake til tyrkisk de manglene delene. Hyderabadmanuskriptet derimot viser seg helt autentisk etter nøye sammenligning med den persiske oversettelsen, og har bare få utelatelser som følge av feilskriving og feilstaving. Manuskriptet er ikke datert, men er mest sannsynlig fra sent på 1600-tallet eller tidlig 1700-tallet - i alle fall før 1739, når Delhi ble plyndret av Nadir Shah, og det keiserlige bibliotek, som nok inneholdt Bāburs originale manuskripter, ble spredt. Til denne dag har ikke det manuskript som Hyderabad kopien ble kopiert fra, dukket opp.

Litteratur

• Babur, Zahir al-Din Muhammad; Thackston, Wheeler M. (1996). The Baburnama : memoirs of Babur, prince and emperor. Washington, D.C.: Freer Gallery of Art. ISBN 0195096711. OCLC 31239356.