Osv. (skuespill)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Osv.
Forfatter/e Johan Harstad
Originalutgave 2010
Forlag Gyldendal
Sider 508
ISBN 9788205406131

Osv. (uttales «og så videre») er et skuespill i to deler av Johan Harstad fra 2010. Skuespillet ble utgitt 1. november 2010 av Gyldendal. Det har blitt nominert til Brageprisen 2010 i klassen for Skjønnlitteratur.

Karakterer[rediger | rediger kilde]

Skuespillet er skrevet for et minimum av ti skuespillere, hvor hver av dem spiller to eller flere av de over tretti rollene.


Det finnes ni hovedroller:

Joseph Zimmer, vietnamveteran og revisor i firmaet Denburg & Low.

Edward Bowman, vietnamveteran, driver en suvenirkiosk i Washington D.C.s Constitution Gardens.

Alan Zimmer, freelance krigsfotograf. Josephs sønn.

Salko, bosnisk muslim, jobber på Holiday Inn i Sarajevo.

Nola Zimmer, klipper for BBC. Josephs datter.

Roger, Nolas ektemann.

Kay Zimmer, forlagsredaktør. Josephs kone.

Pascal, lærer. Og medlem av Interahamwe.

Lefèvre, fransk hjelpearbeider. Patriot. Antiamerikaner.

Handling[rediger | rediger kilde]

Mesteparten av skuespillet foregår i 19941995 og fokuserer på en periode på nittitallet preget av svært alvorlige væpnede konflikter og kriger. Handlingen veksler mellom parallelle hendelser i Washington D.C., London, Sarajevo, Kigali, Groznyj, m.m. Mot slutten av del to flyttes handlingen til årene 2001 og 2004, med handling lagt blant annet til New York City og Fallujah, Irak, i 2004.

I åpningsscenen, datert 1995, møter vi Alan, Nola og Kay utenfor en kirke i London, hvor begravelsen til faren og ektemannen Joseph Zimmer skal finne sted. Deretter beveger handlingen seg et år tilbake i tid: Joseph Zimmer har forlatt kona og hjemmet og flyttet ut i en park i Washington D.C. for å tvinge seg til å ta et oppgjør med det han opplevde som soldat i Vietnamkrigen. I London er Nola i ferd med å miste grepet om virkeligheten etter å ha mistet mann og barn i en forferdelig hendelse. Moren, Kay, ankommer London for å ta seg av henne, mens sønnen Alan gjennom stykket arbeider seg gjennom Bosnia, Rwanda og Tsjetsjenia som krigsfotograf. Livene deres er i ferd med å gå til grunne på forskjellig vis og morens ønske om å gjenskape den tilsynelatende lykkelige familien de engang var, blir stadig mer urealistisk. I tillegg til familien Zimmer følger stykket også utviklingen til flere av karakterene familien møter underveis.

Produksjonshistorie[rediger | rediger kilde]

Osv. ble påbegynt like etter at Harstad var ansatt som Nationaltheatrets første husdramatiker, og en uferdig versjon av skuespillet, hovedsakelig med materiale fra første del, ble vist som publikumsforestilling på Malersalen på Nationaltheatret 17. og 19. september 2009. Ensemblet var da følgende: Anders T. Andersen (Alan), Trond Brænne (Joseph Zimmer), Endre Hellestveit (Lefèvre/Roger), Ole Johan Skjelbred (Peter/Benjamin), Finn Schau (Bowman), Marte M. Solem (Lisa), Henrik Mestad (Salko), Ingjerd Egeberg (Nola), Anne Marie Ottersen (Kay/Presten) og Mattis Herman Nyquist (Pascal).

Osv. hadde urpremiere på Nationaltheatret (Torshovteatret) 10. september 2013. Oppsetningen hadde en spilletid på fem timer, inkludert to pauser. Forestillingen var bearbeidet og forkortet av regissør Torkil Sansund, i samarbeid med dramaturg Kristian Lykkeslet Strømskag. I følge forfatterens introduksjonstekst i programheftet til forespillingen ble en tredjedel av manuset strøket til forestillingen, og en fullstendig oppsetning av Osv., som Harstad i teksten gir uttrykk for å ha ønsket seg, ville ha hatt en spilletid på nærmere ni timer.

I rollene: Rolf Kristian Larsen (Alan), Per Frisch (Zimmer), Tone Danielsen (Kay), Heidi Goldmann (Nola), Per Christian Ellefsen (Bowman/Presten), Vidar Sandem (Lefèvre/Salko/Yoosuf), Anne Marie Ottersen (Lisa/Nuura/Zoe/Lizotte/Linda), Jo Adrian Haavind (Helmut/Borya/Jonathan/Moreland), Nils Goldberg Mulvik (Peter/Benjamin/Pascal/Pollock), Birgitte Larsen (Kamiila/Anna/Abby/Natalie)

Tematikk[rediger | rediger kilde]

Osv. er et skuespill om hvor vanskelig det kan være å være levende i en verden som mangler grunnleggende medlidenhet for mennesket og som kontinuerlig er åsted for gjentagende, katastrofale krigshandlinger, til tross for at mennesket på svært mange andre områder, eksempelvis innen vitenskap og teknologi, har gjort enestående framskritt. Tittelen kan også tenkes å spille på nettopp dette, at krigføringen fortsetter i det uendelige, selv om man i enhver konflikt søker å gi inntrykk av at en seier vil kunne bringe permanent fred.

Skøytesport spiller en viss rolle i skuespillet. Flere av karakterene diskuterer karrieren og privatlivet til kunstskøyteløperen Tonya Harding, med hovedfokus på hennes problemer under OL på Lillehammer i 1994 og ser vekselvis på hennes historie som en parallell til menneskeheten eller landet de bor i. Det er også mulig å se denne opptattheten av skøytesport i lys av dens essens, at man både i tradisjonelt skøyteløp og kunstskøyteløp ender opp nøyaktig hvor man startet, til tross for all energien som gikk med på å gjennomføre øvelsen. Som igjen kan tenkes å ha likheter med krigføring.

Utgaver[rediger | rediger kilde]