Oklahomas historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Flagget til delstaten Oklahoma

I forbindelse med Louisiana-kjøpet ble Oklahoma overtatt av USA etter en handel med Frankrike. Oklahomas områder ble fra 1834 reservert til indianere boende øst for Mississippi-elven. Disse indianerne ble tvunget til å flytte til dette området av amerikanske myndigheter. Området fikk navnet Indianerterritoriet. «Hanken» i vest ble ikke overtatt av USA før etter den meksikansk-amerikanske krigen.

Om Francisco Vásquez de Coronado var den første europeeren som satte sin fot i Oklahoma eller ikke har vært omdiskutert blant historikere og andre.

Før innlemmelse i USA[rediger | rediger kilde]

Før Oklahoma ble en delstat var området kjent som Indianerterritoriet og var utnevnt av USA. Dette ble gjort slik at det skulle finnes et område hvor myndighetene kunne flytte indianere til, ettersom de ekspanderte unionen mot vest til Mississippi elva og møtte på mange indianerstammer som etter deres behov måtte flyttes.

Indian Removal Act av 1830 ble underskrevet av president Andrew Jackson etter et år i vervet. Denne loven gav presidenten rett til å forhandle om flytting av indianerstammer som levde øst for Mississippi-elva. Indianerstammene som ble berørt av loven måtte gi opp sitt land i øst for så å få flytte til land i vest, eller bli igjen og dermed bli siviliserte innbyggere i sin egen stat. For stammene som godtok Jacksons krav ble flyttingen fredfull, mens dem som nektet og ville fortsette å leve som stammer, ble tvunget til å dra.[1]

De nordlige stammene ble influert av flyttingen. Disse var blant annet stammene Shawnee, Ottawa, Potawatomi, Sauk og Foxes. De var også lettere å flytte ved at de ikke besto av så mange mennesker. Motsetningen var de sørlige stammene som var store og mye mer organiserte.

Amerikanerne anså fem sørlige stammer som siviliserte. Disse var Choctaw, Creek, Chickasaw, Seminole og Cherokee. De ble ansett som siviliserte ettersom de hadde til en viss grad hadde adoptert den vestlige levestilen, som innebar vestlige klær og i Cherokees tilfelle utvikling av et eget skriftspråk. De var også kjent for å være fredelige mot naboer.

Choctaw-stammen signerte en forflyttningsavtale, som blir kalt Treaty of Dancing Rabbit Creek (Avtalen av Dansende Kanin Creek) i september 1830. Choctawene som valgte å bli i Mississippi ble snarlig jaget bort fra sine forfedres område og hadde ingen annen utvei enn å flytte vest.[2]

Creek-stammen nektet å flytte fra sine landområder og inngikk i mars 1832 en avtale som gjorde at de måtte gi fra seg store områder og til bytte fikk de beskyttelse i de gjenværende områdene hvor de kunne bo i fred. De forente statene klarte ikke å beskytte indianerne og tvangsflyttet dem med militær makt. Dette uten å ha signert noen form for avtale.

Chickasaw-stammen så på flyttingen som uunngåelig og signerte i 1832 en avtale som inkluderte beskyttelse til de skulle flytte. Stammen måtte flytte tidligere enn planlagt som et resultat av økende antall hvite innbyggere og krigsdepartementets nekt når det gjaldt å beskytte dem.

I 1833 signerte en liten gruppe av Seminoler en forflyttingsavtale, men hovedparten av de resterende i stammen mente at avtalen var ugyldig. Resultatet ble andre og tredje Seminolekrig.

Cherokee-stammen ble lurt til å flytte etter signeringen av den ulovlige avtalen, Treaty of New Echota av 1833. Cherokee-indianerne ble med dette gitt to år til i deres naturlige områder før de skulle flytte, enten frivillig eller med makt. Ved slutten av disse to årene hadde kun 2000 av dem flyttet vestover mens hele 16000 ikke hadde dratt. De forente stater sendte da 7000 soldater for å tvinge dem til å flytte. Dette skjedde på en så rask og brutal måte at indianerne ikke fikk tid til å ta med seg sine eiendeler. Reisen mot vest er kjent som Tårenes vei (Trail of Tears). Hele 4000 Cherokee-indianere døde i sammenheng med denne forflyttingen.

Perioden etter borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

Etter den amerikanske borgerkrigen, i 1866, tvang de føderale myndighetene indianerstammer til å signere nye avtaler. Det meste av de sentrale og vestlige områdene ble overtatt av myndighetene. Noen av disse landområdene ble gitt til andre indianerstammer, men et sentralt område fortsatte allikevel å tilhøre USA. En annen avtale ga USA lov til å bygge jernbaner gjennom indianerområder. I 1862 ble Stand Watie valgt til leder for «Den sørlige Cherokee-nasjonen». I tillegg ble slaveriet forbudt. Noen av nasjonene prøvde å integrere de tidligere slavene ved å opprette et raseskille, mens andre nasjoner var ekstremt fiendtlige til dem, og ville ha dem ut av sine områder.

Referanser[rediger | rediger kilde]