Nissan Skyline

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nissan Skyline V36 (2008)

Skyline er en mellomstor bilmodell fra den japanske bilprodusenten Nissan. Modellen er tilgjengelig som coupé eller sedan, og selges i Japan under navnet Nissan Skyline, mens den i Nord-Amerika, Sør-Korea, Taiwan og Midtøsten selges under navnet Infiniti G35.

Modeller[rediger | rediger kilde]

ALSI-1[rediger | rediger kilde]

Den første Skyline-modellen ble introdusert i 1952, under merkenavnet Prince i USA, og ble markedsført som en luksusbil. Den var utstyrt med en 1.5 liters (1482 ccm) GA-4-motor, med en ytelse på 60 hestekrefter (44 kW). Bilen veide omkring 1 300 kg og kunne oppnå en hastighet på omkring 140 km/t. Prince Skyline ble produsert som firedørs sedan eller femdørs stasjonsvogn.

ALSI-2[rediger | rediger kilde]

Skyline fikk en ansiktsløftning i 1957, som blant annet besto av firedoble hovedlykter. Modellen var utstyrt med den samme 1,5 l motoren, og ble produsert inntil 1961.

S50 / BLSID[rediger | rediger kilde]

I 1961 byttet Fuji Precision Industries navn til Prince etter en fusjon i 1954, og S50-serien ble lansert. Dette var andre generasjon, og oppnådde raskt en høy status i Japan. Den var utstyrt med G1-motoren, en 70 hestekreftersversjon av den gamle GA-4. En 1 862 ccm motor var også tilgjengelig, som bød på 91 hestekrefter.

I 1962 fikk modellen en ansiktsløftning, og fikk navnet S21S.

S50 ble videreutviklet i 1963, og ble solgt i noen markeder under navnet A150.

I 1966 slo Nissan og Prince seg sammen, og S50 ble også lansert under navnet Nissan Skyline. Modellen ble produsert frem til 1967.

BLRA-3[rediger | rediger kilde]

Skyline Sport hadde håndbygde karosserier fra Michelotti i både coupé og cabriolet-varianter. Disse bilen var utstyrt med en 1,9 liter (1862 ccm) GB-30-motor, som leverte 83 hk (61 kW). Kun noen få eksemplarer ble bygget.

S54[rediger | rediger kilde]

Prince Motor Company utviklet en racing-Skyline i mai 1964. Den var basert på S54, og benyttet den større, sekssylindrede G-7-motoren fra Prince Gloria S40. For å få plass til motoren måtte motorrommet utvides med nesten 15 cm i lengden. Da bilen deltok i det japanske Grand Prix-løpet håpet Prince å vinne. Skyline tok 2., 3., 4., 5. og 6. plass det aktuelle året.

På grunn av suksessen med racingmodellen ble Prince 2000GT (også kjent som G-A, GT-B, S54A og S54B) lansert på det japanske markedet i to forskjellige utgaver:

  • S54A – 1988 ccm G-7-motor, sekssylindret rekkemotor med enkel forgasser (106 hk / 78 kW)
  • S54B – 1988 ccm G-7-motor, sekssylindret rekkemotor med triple forgassere (127 hk / 94 kW)

B-modellen var utstyrt med tre Weber 40DCOE-18 forgassere, femtrinns manuell girkasse og bremsekraftforsterker. Både A- og B-modellene var utstyrt med skivebremser foran med doble stempler.

S57[rediger | rediger kilde]

Skyline S50 ble oppdatert i 1967, og fikk betegnelsen S57. Den benyttet en Nissan-motor på 1,5 liter (1487 ccm) kalt G15, med overliggende kamakser. Motoren leverte 88 hk (66 kW), og var dermed den kraftigste motoren i den japanske 1500 ccm-klassen.

C10[rediger | rediger kilde]

Skyline 2000GT-X
Kjent som Hakosuka(ハコスカ)

C10-serien, som ble lansert i 1968, sannsynligvis utviklet av Prince, fikk Nissan-navnet, og det fantes ingen tilsvarende Prince-modell på markedet. Bilen hadde Nissans 1.5 liters G15 rekkemotor med fire sylindre og overliggende kamaksler, som S57-utgaven. En 1.8 liters G18-versjon var også tilgjengelig.

Samtidig ble en stasjonsvognvariant tilgjengelig, og en coupé ble introdusert i 1970.

2000GT[rediger | rediger kilde]

Det påfølgende år fikk GC10 2000GT en 2.0 liter (1998 ccm) Nissan L20 rekkemotor med seks sylindre. Chassiset var allerede designet for å ha en rekkeseksermotor, for å unngå problemene de hadde hatt med S54, hvor chassiset måtte forlenges. 105 hk (78 kW) var tilgjengelig fra den nye motoren.

GT-R[rediger | rediger kilde]

Den første Skyline GT-R dukket opp i februar 1969. Bilen ble kalt PGC-10 (KPGC-10 for den senere coupé-utgaven) internt, og Hakosuka av fans. (Hako betyr boks på japansk, mens suka betyr Skyline). Bilen var utstyrt med en 2.0 liters NIssan S20 rekkemotor med seks sylindre. Denne motoren utviklet 160 hk (119 kW), like bra som datidens beste sportsbiler, og var ganske lik GR8-motoren som ble benyttet i Nissans racerbil, Nissan R380.

GT-R var først en sedan, men en todørs coupéutgave ble introdusert i mars 1971. Bilene ble strippet for alt unødvendig utstyr for å være så lette som mulig, og bilene gikk godt på bane. Sedanutgaven vant 33 seire på mindre enn to år, mens coupéen tok 50 seire mellom 1971 og 1972. KPGC-10s hovedkonkurrent var Mazda RX-3. Innen midten av 1972 hadde RX-3 passert GT-R på løpsstatistikken, og dermed brutt seiersrekken. GT-R ble raskt en favoritt blant unggutter som kjørte ulovlige gateløp om natten.

Det hevdes at drifting startet blant japanske gateracere mens de tilfeldigvis trakk i håndbrekket. En av sjåførene som ble kjent for dette var Drift King Keiichi Tsuchiya.

C110[rediger | rediger kilde]

C110-generasjonen ble produsert fra 1972 til 1977. Det var fire versjoner:

  • 1600GT – 1.6 l Nissan G16 rekkemotor med fire sylindre
  • 1800GT – 1.8 l Nissan G18 rekkemotor med fire sylindre
  • 2000GT-X – 2.0 l Nissan L20 rekkemotor med seks skylindre (130 hk / 96 kW)
  • 2000GT-R – 2.0 l Nissan S20 rekkemotor med seks sylindre [160 hk / 118 kW)

C110 og GC110 ble solgt som Datsun K-serien for eksport på 1970-tallet, med modeller som Datsun 160K, 180K og 240K.

Karosserivariantene var igjen firedørs sedan, todørs coupé og femdørs stasjonsvogn. C110 var den første utaven som hadde runde lykter, som ble typisk for senere Skyline-modeller.

C110 var mer kjent som Ken & Mary-Skyline, et uttrykk som stammer fra en reklamekampanje i Japan med et ungt par (Ken og Mary) som slappet av og nøt landsbygda i Ken & Marys Skyline. Reklamene ble svært populære, og var kanskje en av årsakene til at C110 solgte svært godt i Japan. Den solgte også godt i Australia, men få eksemplarer eksisterer fortsatt. Der kostet 240K omtrent like mye som Ford Falcon GT eller BMW 5-serie, omkring 5000 dollar.

GT-R[rediger | rediger kilde]

Nissan Skyline GT-R ble lansert i september 1972, men var kun i salg frem til mars 1973, da Nissan stoppet produksjonen. Oljekrisen gjorde at mange foretrakk økonomiske biler, og sportsbiler var ikke særlig populære. Nissan trakk seg ut av racing, så det var heller ingen grunn til å produsere noen GT-R-modell. Modellen ble ikke offisielt eksportert, men Nissan planla eksport til Australia. Kun 197 eksemplarer av KPGC110 GT-R ble solgt i Japan, gjennom spesielle Nissan Performance-butikker (før Nissans sportsbilavdeling fikk navnet Nismo). Dette skulle bli den siste GT-R-modellen på 16 år, før BNR32 ble lansert i 1989.

C211[rediger | rediger kilde]

Etterfølgeren, C211 og GC211, som ble lansert i 1977, fortsatte å dele Skyline-utvalget i basis- og sekssylindrede modeller, de siste med et lengre panser. Denne modellen var i produksjon frem til 1981. Datsun 240K/280K og 240C/280C-variantene ble fortsatt eksportert. Det ble også produsert en stasjonsvognutgave, som var sjelden.

GT-ES erstattet GT-R med en turboladet motor, L20ET. Dette var den første turbomotoren i en japansk produksjonsmodell. En ting som er verdt å merke seg var at turbomotorene ikke hadde noen intercooler eller dumpventil.

Modeller:

  • 1600TI – 1.6 l Nissan L16 rekkemotor med seks sylindre
  • 1800TI – 1.8 l Nissan L18 rekkemotor med seks sylindre
  • 2000GT – 2.0 l Nissan L20 rekkemotor med seks sylindre (130 hk / 96 kW)
  • 2000GT-EX – 2.0 l Nissan L20ET rekkemotor med seks sylindre og turbo (140 hk / 103 kW)

R30[rediger | rediger kilde]

Med FJR30-serien, som var bygget på C31-plattformen, fikk Skyline de samme navnene på både det amerikanske og japanske markedet. FJR30 var tilgjengelig som firedørs sedan, todørs coupé, firedørs kombi og firedørs stasjonsvogn. Stasjonsvognutgaven hadde annerledes lykter, og var ikke tilgjengelig med turbo eller sekssylindret motor, og minnet derfor mer om en Nissan Sunny enn Skyline. Totalt var det 26 varianter. Alle variantene unntatt stasjonsvognen hadde fire runde baklykter, som etterhvert hadde blitt et kjennetegn for Skyline. Todørsutgaven hadde dører uten vindusramme, og elektriske, nedfellbare halvvinduer for baksetepassasjerene. Firedørsutgaven hadde vanlige vindusrammer i dørene.


Modeller:

  • 1800TI – 1.8 l Nissan Z18 rekkemotor med fire sylindre og overliggende kamaksel (105 hk / 77 kW)
  • 2000GT/EX – 2.0 l Nissan L20E rekkemotor med seks sylindre og overliggende kamaksel
  • 2000GT-EX – 2.0 l Nissan L20ET rekkemotor med seks sylindre og turbo (140 hk / 103 kW)
  • 2800GT – 2.8 l Nissan L28E rekkemotor med seks sylindre og overliggende kamaksel
  • RS – 2.0 l Nissan FJ20E rekkemotor med fire sylindre og doble overliggende kamaksler (150 hk / 110 kW)
  • RS-X – 2.0 l Nissan FJ20ET rekkemotor med fire sylindre, doble overliggende kamaksler og turbo (190-205 hk / 140-151 kW)
  • 2000GT-ES Paul Newman Version – 2.0 l Nissan L20ET rekkemotor med seks sylindre og turbo (140 hk / 103 kW)

KHR30 = Coupé HR30 = Sedan

1983[rediger | rediger kilde]

I 1983 fikk R30-modellen skivebremser på alle fire hjul som standard, og nye motorer. De kraftigste modellene hadde Nissan FJ20-motoren med doble overliggende kamaksler, fire sylindre og turbo, eller Nissan L20ET-motoren med seks sylindre, turbo og overliggende kamaksel. Disse motorene hadde omtrent samme ytelser, men den FJ-motoriserte varianten var mer en racingmodell uten så mye tungt ekstrautstyr som L-varianten (elektriske vinduer, klimaanlegg etc). Noen av de best utstyrte GT-ES-modellene hadde justerbare støtdfempere som kunne justeres under kjøring, noe som var en nyvinning for masseproduserte bilmodeller i Japan. Nissan Gloria og Laurel var også utstyrt med L-motoren. I Japan er det fortsatt en egen klasse i dragracing for FJR30 Skyline.

R31[rediger | rediger kilde]

Skyline HR31 fra 1986 var en naturlig videreutvikling av HR30. Den var noe større og mer firkantet enn tidligere modeller.

Skyline R31 ble også produsert i Australia med en 3.0 liters motor (RB30E), tilgjengelig som sedan eller stasjonsvogn, eller en firesylindret versjon kalt Nissan Pintara. Stasjonsvognen hadde samme front som coupé- og sedan-modellene, og den eneste forskjellen var mangelen på fire runde baklys, som nå hadde blitt et fast element i Skylines design. Disse bilene ble produsert i Australia på grunn av de strenge importlovene, som gjorde det dyrt å importere biler til Australia.

29 305 eksemplarer av Skyline R31 ble også produsert og solgt i Sør-Afrika som firedørs sedaner mellom 1987 og 1992. Disse var de siste Skyline-modellene som ble solgt i Sør-Afrika. Under panseret satt enten RB30E.motoren (3.0 liters rekkemotor med seks sylindre), RB20E (2.0 liters rekkemotor med seks sylindre) eller CA20S (2.0 liters rekkemotor med fire sylindre).

Skyline R31 introduserte mange nye teknologier. HR31 var den første Skylinemodellen som var utstyrt med Nissans nye RB-motorserie, og RB-motorene fra R31 blir ofte kalt Red Top på grunn av sine røde toppdeksler. Det var tre varianter. De første motorene var utstyrt med NICS (Nissan Induction Control System) innsprøytningssystem med 12 veldig små bensindyser. Senere versjoner var utstyrt med ECCS (Electronically Concentrated Control System) motorstyring, som hadde erstattet de tolv små dysene med seks større, og som hadde en noe større turbolader. Den kraftigste varianten av denne motoren var RB20DET-R, en homologeringsmotor for Gruppe-A, som satt i HR31 Skyline GTS-R (800 eksemplarer bygget). Denne motoren hadde en mye større turbolader på et eksosmanifold i rustfritt stål, samt en mye større og frontmontert intercooler, noe som gjorde at motoren leverte 210 hk (racingversjonen leverte 460 hk i Gruppe A). Nissans RD28-motor, en 2.8 liters rekkemotor med seks sylindre, introduserte dieselkrefter til modellprogrammet. En annen nyvinning i R31 var introduksjonen av Nissans firehjulsstyrings-system, HICAS (High Capacity Active Steering). Dessuten var R31 de eneste modellene i Skyline-familien som hadde en firedørs hardtop-variant. Disse modellene hadde vanligvis navnet Passage GT.

Modeller: 'Japan'

  • 1800I – 1.8 l Nissan CA18(i) rekkemotor med fire sylindre og overliggende kamaksel (100 hk / 75 kW)
  • Passage GT – 2.0 l Nissan RB20DE rekkemotor med seks sylindre og doble overliggende kamaksler (155 hk / 114 kW)
  • Passage GT – 2.0 l Nissan RB20DET rekkemotor med seks sylindre, doble overliggende kamaksler og turbo (180 hk / 132 kW)
  • GTS – 2.0 l Nissan RB20DE rekkemotor med seks sylindre og doble overliggende kamaksler (155 hk / 114 kW)
  • GTS-X – 2.0 l Nissan RB20DET rekkemotor med seks sylindre, doble overliggende kamaksler og turbo (190 hk / 140 kW)
  • GTS-R – 2.0 l Nissan RB20DET-R rekkemotor med seks sylindre, doble overliggende kamaksler og turbo (210 hk / 154 kW)

'Australia'

  • Pintara – 2.0 l Nissan CA20E rekkemotor med fire sylindre (102 hk / 76 kW)
  • GX, Executive, GXE, Silhouette, Ti – 3.0 l Nissan RB30E rekkemotor med seks sylindre og overliggende kamaksel (155 hk / 114 kW)
  • GTS1 – 3.0 l Nissan RB30E rekkemotor med seks sylindre og overliggende kamaksel (176 hk / 130 kW)
  • GTS2 – 3.0 l Nissan RB30E rekkemotor med seks sylindre og overliggende kamaksel (190 hk / 140 kW)

'Sør-Afrika'

  • 2.0GL, 2.0GLE – 2.0 l Nissan CA20E rekkemotor med fire sylindre (106 hk / 78 kW)
  • 2.0SGLi – 2.0 l NIssan RB20E rekkemotor med seks sylindre og overliggende kamaksel (115 hk / 85 kW)
  • 3.0SGLi – 3.0 l Nissan RB30E rekkemotor med seks sylindre og overliggende kamaksel (171 hk / 126 kW)

R32[rediger | rediger kilde]

Skyline HR32 debuterte i mai 1989. Den var tilgjengelig som todørs hardtop eller firedørs sedan, og var utstyrt med flere versjoner av Nissans RB rekkemotorer, som hadde videreutviklede topper, og var utstyrt med ECCS (Electronically Concentrated Control System) innsprøytningssystem. En 1.8 l (1800 ccm), firesylindret GXi-modell var også tilgjengelig. De fleste versjonene var utstyrt med HICAS firehjulsstyring, hvor bakhjulene var hydraulisk koblet til forhjulene. 2.5 liters-versjonen ble en av de første japanskproduserte bilene med en femtrinns automatgirkasse. Alle 2 liters-versjonene med automatisk girkasse hadde kun fire trinn.

R32-modeller:

  • GXi Type-X – 1.8 l Nissan CA18i rekkemotor med fire sylindre (91 hk / 67 kW)
  • GTE Type-X – 2.0 l Nissan RB20E rekkemotor med seks sylindre (125 hk / 93 kW)
  • GTS Type-X, S, J – 2.0 l Nissan RB20DE rekkemotor med seks sylindre (155 hk / 115 kW) (mest vanlig)
  • GTS-25 Type-X, S, XG – 2.5 l Nissan RB25DE rekkemotor med seks sylindre og doble overliggende kamaksler (180 hk / 132 kW)
  • GTS-t Type-M – 2.0 l Nissan RB20DET rekkemotor med seks sylindre og turbo (212 hk / 156 kW)
  • GTS-4 – 2.0 l Nissan RB20DET rekkemotor med seks sylindre og turbo (212 hk / 156 kW) og firehjulstrekk
  • GT-R – 2.6 l Nissan RB26DETT rekkemotor med seks sylindre og dobbel turbo (280 hk / 206 kW) og firehjulstrekk (fantes også i NISMO, VSPEC og VSPECII-varianter)

I tillegg var Nissan Cefiro A31 og Nissan Laurel C33 basert på Skyline-plattformen. Alle tre var svært populære modeller i Japan (og andre land hvor de ble bruktimportert) til bruk i drifting. I Japan blir CA18i-motoren i GXi ofte byttet med en Nissan SR20DET firesylindret rekkemotor med turbo, noe som resulterer i en lettere og mer balansert bil enn de originale turbomodellene med sekssylindrede motorer.

GT-R[rediger | rediger kilde]

Nissan Skyline GT-R kom tilbake i R32-utgave med doble turboladere, firehjulsstyring, firehjulstrekk og 280 hk (206 kW) ved 6800 omdreininger per minutt. RB26DETT-motoren leverte faktisk ~320 hk, men ble oppgitt til 280 hk på grunn av japanske bilprodusenters Gentlemans agreement, som tilsa at japanskproduserte biler ikke skulle overstige 206 kW (276 hk). Motoren ble designet for omkring 500 hestekrefter i racingform, og deretter strupet ved hjelp av eksos, turbotrykk og motorhjerne. Den elektroniske turbotrykksventilen hadde en liten, mekanisk restriktor i slangene, som var markert med gult slik at bileieren kunne fjerne den og nyte godt av en trygg økning i turbotrykk. GT-R var utstyrt med Super HICAS, en videreutvikling av Nissans firehjulsstyring-system, nå med en mer avansert datastyring.

GT-R var utstyrt med større intercooler, større bremser og forskjermer og panser i aluminium. Andre, lett gjenkjennelige trekk var bredere skjermer. Seter med mer støtte ble montert, og turbotrykksmåleren og klokken ble tatt ut av instrumentpanelet og erstattet med en dreiemomentmåler som viste hvor mye dreiemoment som ble levert til forhjulene (0 % – 50 %). Oljetemperatur, voltmeter og turbotrykksmåler ble montert under klimakontrollen.

Porsche 959 var Nissans hovedkonkurrent da de designet GT-R. Sjefsdesigneren, Naganori Itoh, ville bruke bilen i Gruppe A-racing, så spesifikasjonene ble laget med utgangspunkt i reglene for Gruppe A. Runderekorden på Nürburgring-Nordschleife den gang for en produksjonsmodell var 8 min. 45 sek., satt av en Porsche 944. Nissans testsjåfør Hiroyoshi Katoh satt ny rekord med tiden 8 min. 20 sek.

Modellen fikk snart tilnavnet Godzilla for sine ytelser på bane. R32 GT-R dominerte JTCC, og vant 29 løp av 29 deltakelser. Modellen tok gullmedalje og seier i serien hvert år fra 1989-1993.

Da bilen ble designet krevde regelboken at bilen skulle ha 16" felger, så GT-R fikk 16"-felger. Dette begrenset bremsenes størrelse, og Nissans firestemplede kalippere var ikke gode nok for konkurransebruk. En senere regelendring tillatte 17" felger, så i februar 1993 fikk GT-R V-spec (V for Victory) ble lansert med 17" BBS-felger og større bremser fra Brembo. I tillegg fikk modellen en aktiv differensial. Et år senere ble V-Spec II lansert, med bredere dekk.

R33[rediger | rediger kilde]

Skyline R33 ble introdusert i august 1993. Modellen var noe tyngre enn R32, og tilgjengelig i to- og firedørsutgaver. Alle utgavene var utstyrt med sekssylindrede motorer. Med R33 valgte Nissan å nedgradere GTS-modellen, ved å utstyre den med den mindre RB20E-motoren, mens motoren fra R32 GTS med doble kamaksler gikk ut av produksjon sammen med RB20DET-motoren. Som i R32 var alle automatgirkasser på 2.5 litersmodellene uten turbo femtrinns, mens alle 2.0 liter og 2.5 liter med turbo fikk en firetrinns automatgirkasse.

Noen modeller ble levert med en ny versjon av HICAS firehjulsstyringssystemet, kalt Super HICAS. Dette datastyrte systemet dukket først opp på R32 GTR. Super HICAS hadde elektriske koblinger for å styre bakhjulene, fremfor hydraulikk som tidligere ble brukt.

Som ekstrautstyr kunne man få en aktiv differensial i stedet for viskose-differensialen som var standard. Den nye enheten kunne låse differensialen hvis et av hjulene mistet grepet, og et lys på dashbordet lyste hvis differensialen slo inn. Aktive differensialer var standard på alle R33 GT-R V-Spec-utgaver.

Nissans RB25DE og RB25DET-motorer ble også utstyrt med NVCS (variable ventiltider). RB-modeller med NVCS har en bul foran på motordekselet.

For å feire sitt 40-årsjubileum lanserte Nissan en svært sjelden firedørs GT-R. To versjoner av firedørsutgaven var tilgjengelig fra Nissans samarbeidspartnere: den første ble produsert av Autech, mens den andre ble produsert i et samarbeid mellom Autech og Nismo.

En R33-basert stasjonsvogn ble lansert i september 1996, og fikk navnet Nissan Stagea. Den hadde et annet karosseri enn R33 og R34, og (med unntak av RS FOUR og Autech-variantene) var kun tilgjengelig med automatgir. En vanlig modifikasjon på Stagea er å montere en front fra Skyline R34, og dermed lage en firedørs R34 stasjonsvogn. Nissan Stagea leveres kun med firehjulstrekk og manuell girkasse på R33-plattformen med RB25DET-motoren. Grunnen er sannsynligvis at en "Skyline" med femtrinns manuell girkasse, firehjulstrekk og RB25DET-motoren ville vært ytelsesmessig for nær den mye dyrere GT-R-modellen. Det finnes også en Autech Stagea, 260RS, som ble lansert med drivverk fra GT-R, RB26DETT-motoren, komplett bodykit, 17" BBS-felger, GT-R-instrumenter og manuell girkasse.

R33-modeller:

  • HR33 GTS – 2.0 l Nissan RB20E rekkemotor med seks sylindre og overliggende kamaksel (130 hk / 96 kW)
  • ER33 GTS25 – 2,5 l Nissan RB25DE rekkemotor med seks sylindre og doble overliggende kamaksler (190 hk / 140 kW)
  • ENR33 GTS-4 – 2.5 l Nissan RB25DE rekkemotor med seks sylindre og doble overliggende kamaksler (190 hk / 140 kW) og firehjulstrekk
  • ECR33 GTS25T – 2.5 l Nissan RB25DET rekkemotor med seks sylindre, doble overliggende kamaksler og turbo (255 hk / 188 kW)

1996[rediger | rediger kilde]

Skyline R33 fortsatte der R32 hadde sluppet med tanke på nyvinninger. Airbag for sjåfør ble standard i 1996, frem til 1996 hadde det vært ekstrautstyr. Airbag for passasjersiden forble ekstrautstyr. Tenningssystemet ble endret, tenningsmodulen ble ikke lenger plassert ved motordekselet og ble i stedet erstattet av ny coil og ECU. Turboen fikk kompressorhjul i nylon. I løpet av tiden R33 var i produksjon ble den levert med en lang rekke forskjellige lykter og støtfangere, men karosseriet og chassiset forble uendret. I ansiktsløftningen modellen fikk i 1996 fikk den nye hovedlykter med oppgraderte reflektorer, ny grill, et nytt panser og en annerledes støtfanger foran. R33 gikk ut av produksjon i mars 1998 med 40-årsjubileumsmodellen R33 SII.

GT-R[rediger | rediger kilde]

BCNR33 GT-R var utstyrt med den samme motoren (Nissan RB26DETT) som BNR32, men dreiemomentet var økt på grunn av endringer på turboens kompressorhus og -hjul samt intercooleren. Fra og med R33 fikk alle GT-R-modellene bremser fra Brembo. I 1995 fikk GT-R en oppgradert versjon av RB26DETT-motoren, ATTESA-ETS firehjulstrekksystemet og Super HICAS firehjulsstyring. En begrenset utgave ble laget i 1996, kalt NISMO 400R, som leverte 400 hk (298 kW). R33 GT-R satt runderekord på Nürburgrings Nordsløyfe for produksjonsbiler med tiden 8 min. 1,86 sek.

GT-R-modeller:

  • BCNR33 GT-R – 2.6 l Nissan RB26DETT rekkemotor med seks sylindre, doble overliggende kamaksler og dobbel turbo (305 hk / 224 kW) (markedsført som 280 hk)
  • GT-R LM – 2.6 l Nissan RB26DETT rekkemotor med seks sylindre, doble overliggende kamaksler og dobbel turbo (305 hk / 224 kW)
  • 400R – 2.8 l Nissan RBX-GT2 rekkemotor med seks sylindre, doble overliggende kamaksler og dobbel turbo (400 hk / 294 kW)

R34[rediger | rediger kilde]

Nissan Skyline GT-R34

I mai 1998 ble HR/ER/ENR34 lansert, og hadde forbedret mange av tingene som var problematisk ved overgangen fra R32 til R33 med tanke på sportsligheten. RB20E-motoren forsvant i R34s grunnmodell (GT), og RB20DE ble reintrodusert etter å ha vært borte fra modellprogrammet til R33. R34 GT, med RB20DE-motoren og femtrinns girkasse ble den mest bensingjerrige Skyline med rekkesekser hittil. Den automatiske femtrinns girkassen som var tilgjengelig i noen modeller av de to tidligere versjonene forsvant. I stedet ble en firetrinns tiptronic-girkasse introdusert for alle automatutgaver.

Modeller:

  • R34GT – 2.0 l Nissan RB20DE rekkemotor med seks sylindre (140 hk / 103 kW)
  • 25GT-V – 2.5 l Nissan RB25DE rekkemotor med seks sylindre (193 hk / 142 kW)
  • 25GT/25GT-X – 2.5 l Nissan RB25DE rekkemotor med seks sylindre (193 hk / 142 kW)
  • 25GT-t – 2.5 l Nissan RB25DET rekkemotor med seks sylindre og turbo (280 hk / 206 kW)

GT-R[rediger | rediger kilde]

Nissan Skyline GT-R kom tilbake i 1999, med et oppgradert chassis og flere andre oppdateringer. Den sterkere motorblokken fra R33 N1 GT-R ble brukt i alle R34 GT-R. Turboen som var standard for R34 GT-R fikk turbinblader i stål. R34 N1-turboene fikk oppgraderte kulelagre. En sterkere sekstrinns Getrag-girkasse ble benyttet. Sylindertoppen og kamakslene ble betraktelig oppdatert, og er ikke kompatible med tidligere utgaver av RB26DETT. Ladeluftkjøleren ble også oppdatert

Modeller:

  • GT-R – 2.6 l Nissan RB26DETT rekkemotor med seks sylindre og doble turboer (332 hk / 244 kW) (markedsført som 280 hk)
  • GT-R V-Spec – Ekstra stylingelementer, ventilasjonskanaler til bremsene, diffuser
  • GT-R V-Spec II – Som over + panser i karbonfiber med luftinntak
  • GT-R N1 – Balansert N1-motor, ikke klimaanlegg, ikke stereo, ikke vindusvisker bak (kun 45 produsert)
  • GT-R M-Spec – Skinninteriør, mykere understell, setevarme
  • GT-R V-Spec II Nür – Som V-Spec II + N1-motor, 300 km/t-speedometer (kun 750 produsert)
  • GT-R M-Spec Nür – Som M-Spec + N1-motor, 300 km/t-speedometer (kun 250 produsert)
  • GT-R Z-tune Z og Z2 (Nismo-varianter)
  • GT-R R-tune (Nismo variant)
  • GT-R S-tune (Nismo variant)

V35[rediger | rediger kilde]

Den 11. generasjon (V35) Nissan Skyline, som ble introdusert i juni 2001, er basert på Nissans FM-plattform, som deles med Nissan 350Z. Nissan Skyline er utstyrt med en Nissan VQ35DE-motor, bakhjulstrekk (sedan-modellen kan leveres med firehjulstrekk) og har en vektfordeling på 52 % / 48 %. V35 er den første generasjon Skyline som har blitt eksportert til USA, hvor den selges under selskapets luksusmerke Infiniti, som Infiniti G35.

V35 er en stor endring for Skyline. Den har ikke rekkemotor, ikke turbo, og foreløpig ingen GT-R-variant. Nissan puttet en noe kraftigere VQ35DE-motor i 350Z, og selv om Skyline og 350Z deler plattform har 350Z mer styling og veier over 100 kilo mindre.

Tunerfirmaer som Mines, Amuse, Garage Defend, M Speed, Nagisa, MCR, HKS og Top Secret jobber fortsatt med utvikling av heftigere R32-R34 GT-R-modeller. Top Secret har bygget én V35, men der skiftet de ut VQ35DE-motoren med en VQ45DETT. Signal USA brukte en V35 i Formula D, det amerikanske mesterskapet i drifting, men der ble VQ35DE-motoren byttet med en SR20DET.

Neste generasjon[rediger | rediger kilde]

På bilutstillingen i Tokyo i 2001 viste Nissan sitt GT-R "the 35th Tokyo Motor Show"-konsept, som skulle vise et mulig design for en fremtidig GT-R. I 2003 annonserte daværende Nissan-president Carlos Ghosn at Nissan skulle lansere en ny GT-R, sannsynligvis som 2007-modell, og at denne modellen skulle lanseres over hele verden og ikke bare i Japan (og andre høyrestyrte markeder). Samtidig, på baner over hele verden, særlig på Nürburgring, hadde det blitt observert testbiler kamuflert som V35 Skyline. På bilutstillingen i Tokyo i 2005 viste Nissan GT-R PROTO, en prototype på 2007 GT-R. Det har blitt rapportert at GT-R vil være en fullblods sportsbil, og ikke basert på et sedan-chassis som de tidligere modellene. Det har blitt bekreftet at den neste GT-R skal komme i salg mot slutten av 2007 med en 3.8 liters VQ-basert motor med doble turboer, som skal yte 485 hk. Prisen starter på 9 millioner yen. Understellet på GT-R skal utvikles av Lotus på deres utviklingssenter i England.

Videospill[rediger | rediger kilde]

Siden spillet Super Famicom-spillet Zero 4 Champ R har Skyline deltatt i en rekke videospill. Noen av disse er:

TV og film[rediger | rediger kilde]

En gul R33 var med i The Fast And The Furious. En sølvgrå R34 GT-R med blåe striper var med i oppfølgeren 2 Fast 2 Furious, og en sølvgrå R33 var med i The Fast and the Furious: Tokyo Drift. Det kan også sees noen R34-utgaver parkert på parkeringsplassen hvor den første driftescenen utspilte seg. Mustangen som brukes mot slutten av filmen var utstyrt med en RB26DET (R34 GT-R)-motor, bygget om til singelturbo.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]