Natan Sharansky

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Natan Sharansky

Natan Sharansky (hebraisk: נתן שרנסקי; russisk: Натан Щаранский, Natan Sjtjaranskij), født 20. januar 1948, er en tidligere sovjetisk dissident som ble israelsk politiker (Likud).

Sharansky ble født som Anatolij Borisovitj Sjtjaranskij (Анатолий Борисович Щаранский) av jødiske foreldre i Donetsk, daværende Ukrainske SSR, Sovjetunionen. Han studerte matematikk i Moskva. I 1973 ble han nektet visum til Israel med henvisning til den nasjonale sikkerheten, og han tok da jobb som engelsk oversetter og ved siden av dette arbeidet han som menneskerettsaktivist. Han var en av grunnleggerne av Helsinki Watch.

I 1977 ble han arrestert og i 1978 ble han dømt for spionasje for USA og landsforræderi til 3 års fengsel og 10 års hardt straffarbeid i Sibir. Den 11. februar 1986 ble han sluppet fri gjennom en spionutveksling som kom i stand ved press fra Ronald ReaganMikhail Gorbatsjov. Sharansky emigrerte da til Israel og byttet til et mer jødisk fornavn, Natan.

I Israel har Natan Sharansky hatt stor innflytelse som politisk talsmann og hjelper for jøder som har flyttet fra de tidligere sovjetiske statene, han har ført en politikk som ofte vurderes som høyresidig. I 1988 ble han leder i Zionist Forum, og i 1995 grunnla han det politiske partiet Yisrael BaAliya. Han ble innvalgt i den israelske regjeringen i 1996 og har hatt flere ansvarsområder som minister. Fra 2003 var Sharansky minister uten portefølje i Israels regjering med ansvar for spørsmål som gjaldt sosiale reformer og diasporaen, men gikk av den 2. mai 2005 i protest mot at Likud, den israelske borgerlige samlingsregjeringen, planla å evakuere israelsk bosettere på Gazastripen.

I vest er Sharansky kanskje mest kjent gjennom sine bøker. Boken The Case for Democracy: The Power of Freedom to Overcome Tyranny and Terror (2004), som han skrev sammen med Ron Dermer, hadde stor innflytelse på USAs president George W. Bush og andre amerikanske politikere. I boken mener Sharansky og Dermer at det fremste målet for USAs (så vel som for den øvrige «frie verdens») utenrikspolitikk bør være å spre demokrati.