Naissaar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 59°35′41″N 24°31′11″Ø

Naissaar sett fra luften.
Gammelt jernbanespor på Naissaar

Naissaar (svensk: Nargö) er ei øy i Estland. Øya ligger i Finskebukta, ca. 10 km nord for Tallinn. Øya har et areal på 18,6 km². Høyeste punkt er Kunilamägi på 27 moh.

I 1995 ble Naissaar gjort til naturreservat. Øya er nå ubebodd, men tilgjengelig for turister. Den lange militære aktiviteten på øya har imidlertid ført til at store områder av øya er forurenset av oljeutslipp og tungmetaller. Enkelte av de gamle, svenske trehusene på øya har blitt restaurert, og en del av den gamle jernbanelinja har også blitt satt istand.

Det første fyret på Naissaar ble bygd i 1788Naissaare fyr. Dagens fyr på øya er fra 1960 og har en høyde på 47 meter.

Kjente personer fra Naissaar er optikeren Bernhard Schmidt, og hans nevø – kunstmaleren Erik Schmidt (1925–). Sistnevnte flyktet til Sverige i 1943, men bosatte seg i Palma de Mallorca i voksen alder og malte blant annet et portrett av den spanske kongefamilien.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Naissaar er første gang nevnt på 1000-tallet i en krønike. Navnet betyr "Kvinneøya". Naissaar ble først bebodd på 1400-tallet eller tidligere. På grunn av sin uvanlig strategiske beliggenhet har øya vært åsted for en rekke sjømilitære slag, hvor befolkningen ofte ble evakuert. Dette skjedde både under den Store nordiske krig (1700–21), første og andre verdenskrig. Midt på 1700-tallet hadde øya blitt nykolonisert av svenske utvandrere, og i 1858 bodde 188 mennesker på øya.

De største festningsanleggene på Naissaar stammer fra det russiske herredømmet over øya før 1. verdenskrig. Da ble det også bygget ei smalsporet jernbanelinje mellom nord- og sørspissen av øya. Under 1. verdenskrig tok russiske matroser som gjorde mytteri, kontrollen over Naissaar, og opprettet en kortvarig sovjetrepublikk på øya i desember 1917. Den lille staten eksisterte til 26. februar 1918, da den tyske hæren ankom og matrosene flyktet fra øya og videre til Kronstadt. Republikken hadde blitt drevet av 80-90 russiske matroser og noen offiserer, som utskrev skatter fra befolkningen i den korte tiden staten varte.

Fram til 1. verdenskrig var befolkningen på Naissaar hovedsakelig svenskspråklig, men øyas nærhet til den estiske hovedstaden gjorde at andelen svenskspråklige minket i takt med innflytting av estlendere. Likevel utgjorde svenskene en tredel av befolkningen på Naissaar i mellomkrigstida, da Estland var selvstendig. I 1934 bodde 450 mennesker på øya. Våren 1940 ble beboerne på øya evakuert da Sovjetunionen okkuperte øya og resten av Estland.

Etter 2. verdenskrig bygde Sovjetunionen opp den største minefabrikken i Østersjøområdet på Naissaar, og fram til Estland igjen ble uavhengig i 1991 var øya (i likhet med de fleste andre øyer i Estland) strengt kontrollert område. Naissaar var utilgjengelig for sivile fram til 1990.[2]

10. august 2005 styrtet et finsk helikopter øst for Naissaar. Helikopteret var på vei fra Tallinn til Helsingfors. Alle de 14 ombord omkom i ulykken. [1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kokk, Aavo og Eilart, Andres: Brushstroke Estonia, forlaget Regio. Tallinn, 2011, side 130.
  2. ^ Kokk, Aavo og Eilart, Andres: Brushstroke Estonia, forlaget Regio. Tallinn, 2011, side 130.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]