Nærhetsbrannrør
Et nærhetsbrannrør er et brannrør som detonerer sprengstoffet i et stridshode automatisk når avstanden til målet blir mindre enn en forhåndsbestemt verdi. Nærhetsbrannrør brukes mot bevegelige mål som for eksempel fly, raketter og misiler, skip, båter og fartøy, og mot landmål. De gir en mer sofistikert utløsermekanisme enn kontaktbrannrør eller tidsbrannrør (tempering), og det er anslått at det øker effektiviteten med fem til ti ganger i forhold til andre brannrør.[1]
Sensortyper[rediger | rediger kilde]
Radio[rediger | rediger kilde]
En sensor basert på radiofrekvens er den viktigste sensor for nærhetsbrannrør i artillerigranater. Den enheten som er beskrevet i patentet fra andre verdenskrig[2] fungerer som følger: Granaten inneholder en mikrosender som bruker granaten som en antenne. Den sender kontinuerlig ut bølger på omtrent 180-220 MHz. Når granaten nærmer seg et objekt som reflekterer radiobølgene, blir det opprettet et mønster som endrer seg med minkende avstand. Med hver halve bølgelengde i avstand (en halv bølgelengde i dette frekvensområdet er omtrent 0,7 meter), er senderen i eller ute av resonans. Dette fører til en liten syklus på utstrålt effekt og følgelig vil en oscillator levere strøm på omtrent 200–800 Hz dopplereffekt. Dette signalet sendes gjennom et filter, forsterkes, og utløser en detonasjon når signalet overstiger en gitt størrelse.
Optisk[rediger | rediger kilde]
En optisk sensor ble utviklet i 1935, og patentert i Storbritannia i 1936, av en svensk oppfinner, sannsynligvis Edward W. Brandt, ved hjelp av et petoskop. Det ble først testet som en del av en detonasjonenhet for bomber som skulle slippes mot fiendtlige bombefly, og inngikk i Storbritannias Air Ministrys «bomber mot bombefly»-konsept. Det ble vurdert (og senere patentert av Brandt) for bruk med bakke-til-luft-missiler.
Noen moderne luft-til-luft missiler (for eksempel ASRAAM og AA-12 Adder) bruker lasere for å utløse detonasjon. De projiserer smale laserstråler på tvers av missilets bane. Mens missilet er underveis mot målet stråler bare laserenergien ut i det tomme intet, men når missilet passerer målet vil noe av energien treffe målet og reflekteres tilbake til missilet, hvor det oppfanges av detektorer og detonerer stridshodet.
Akustisk[rediger | rediger kilde]
En akustisk sensor bruker en mikrofon i missilet. Denne fanger opp karakteristiske frekvenser av flyets motor som blir gjenkjent av sensoren og utløser detonasjon. Dette prinsippet ble brukt i britiske eksperimenter med bomber, anti-fly missiler, og såkalte airburstgranater (ca 1939). Det ble senere brukt i tyske anti-fly-missiler, som for det meste fortsatt var under utvikling da krigen sluttet. Sjøminer kan også bruke akustiske sensorer, som i moderne versjoner er i stand til å bli programmert til å «lytte» til signaturen på et bestemt skip.
Magnetisk[rediger | rediger kilde]
.jpg)
En magnetisk sensor kan bare brukes til å oppdage store masser av jern, for eksempel skip. Det er brukt i miner og torpedoer. Brannrør av denne typen kan imidlertid bli virkningsløse av degaussing, eksempelvis ved hjelp av ikke-metallskrog for skip (spesielt minesveipere) eller ved magnetisk induksjonslooper montert på fly eller slepebøyer.
Lufttrykk[rediger | rediger kilde]
Noen sjøminer er i stand til å oppdage trykkbølge av et skip som passerer over.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Hinman, Wilbur S (1957). «Portrait of Harry Diamond». IEEE Joural: 443. Besøkt 18. desember 2015.
- ^ US 3152547, Kyle, John W, "Radio Proximity Fuze", issued 1950-12-04