Multi-modus fiber
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Innen fiberoptisk kommunikasjon opererer man med to begreper; multi-modus fiber og single-modus fiber. Forskjellen mellom disse modi (eller bølgetyper), er hvor mange bølgetyper en optisk fiber egner seg til å transportere. En multi-modus fiber er billigere å produsere, samt sender og mottaker utstyret også er billigere å produsere (enn single-modus fiber, som er best egnet til en bølgetype).
[rediger] Teori
Lys består av en blanding av elektriskte- og magnetiske stråler. Disse to strålingsformer oppererer sammen, og energien forflytter seg i samme retning, men innbyrdes beveger de seg ulikt. For en bestemt modus er det innbyrdes forholdet mellom disse strålingsformene likt. Men dette innbyrdes forholdet er ulikt det innbyrdes forholdet i en annen modus. Lys med en gitt bølgelengde/frekvens inneholder et utall av disse bølgetyper, som sammen danner energien til denne frekvensen.
[rediger] Egenskap
Grunnen til at det opereres med disse to begrepene, er et lysfordreiningsfenomen som kalles dispersjon, et fenomen som fører til at ulike bølgetyper går foskjellige veier gjennom en fiber, som etter en viss tid fører til en fordreining av signalet. Siden vi har denne dispersjonen, er en multi-modus fiber best egnet til å transportere signaler over kortere avstander, som f.eks. innen en bygning. Mens single-modus fiber egner seg best over lange strekninger.
For noen anvendelsesområdet (som f.eks innen måleteknikk) er multi-modus fiber best egnet.
En multi-modus fiber har en kjerne med diameter rundt 50 µm, noe som gjør skjøting av kabelen enklere, og utstyret (GBIC) rimeligere. På grunn av denne store kjerner diameter, kan mange bølgetyper bli transportert sammtidig.
Vanlig båndbredde er 1 Gbit/s, som kan brukes opp til 500 - 600 m.
