Lex armlengde
Lex armlengde er et prinsipp som sier at hvilke kilder jurister faktisk velger å bruke begrenses til hvilke som er umiddelbart tilgjengelig; gjerne en armlengde unna. Prinsippet slår fast at hyppigheten i bruken av en rettskildefaktor er direkte relatert til avstanden mellom brukerens arbeidsbord og det sted faktoren skal nås.[1]
«Loven» var formulert av rettsinformatikeren Jon Bing, og tittlen er humoristisk ment og en parodi på rettskildeprinsippene med latinsk navn som lex superior, lex posterior, lex specialis og lignende.
Selv om Lex armlengde er formulert med henblikk på hvordan rettslig informasjonssøking (i praksis) foregår, har den mye fil felles atferds- og informasjonsvitenskaplige teorier for hvordan personer går fram for å finne informasjon når de har begrenset tid til rådighet for å finne egnede kilder.[2] På 2000-tallet ble ofte hvilke nettsider som var søkbare for vanlige søketjenster på nett en større begrensning på hvilken informasjon folk tar i bruk, enn hvorvidt de er innen en armlengdes avstand unna i bokform. Hvorvidt kilden er søkbar tilgjengelig i Lovdata har også stor innvirkning på hvorvidt en rettskilde blir funnet.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Jon Bing (1982). Rettslige kommunikasjonsprosesser: bidrag til en generell teori. Oslo: Universitetsforlaget. s. 164-171. ISBN 8200060896.
- ^ Jakob Nielsen Information Foraging: Why Google Makes People Leave Your Site Faster 30.06.2003