Legio I Germanica

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Legio I Germanica («den germanske») var en romersk legion som ble opprettet i 48 f.Kr. av Julius Cæsar for å kjempe i borgerkrigen mot Gnaeus Pompeius Magnus. Etter det bataviske opprør i 70 ble de overlevende fra Germanica innlemmet i Galbas Legio VII Gemina. Legionens symbol var antagelig en okse, noe som var felles for alle Cæsars legioner unntatt V Alaudae.

Under borgerkrigen kjempet legionen blant annet i slaget ved Pharsalos, samme år som den ble grunnlagt. Etter mordet på Cæsar var den lojal mot Octavian. Fra 30 til 16 f.Kr. var den stasjonert i Hispania Tarraconensis, og kjempet mot cantabrierne. Omkring begynnelsen på vår tidsregning flyttet den til grensen ved Rhinen for å kjempe i Drusus' felttog mot germanerne. Det var i denne perioden den fikk sitt tilnavn.

Legionen forble i Germania Inferior til 69. Etter at Galba hadde avvist legionen i Germania utropte soldatene Vitellius til keiser og marsjerte mot Roma med ham. Vespasian lyktes i å overvinne Vitellius og hans styrker i Italia.

Under det bataviske opprøret i 70 ble Germanica sendt sammen med XVI Gallica for å støtte legionene som var beleiret i Xanten. Planen lyktes ikke, og de to legionene ble selv innesperret. Vespasian lyktes tilslutt i å slå ned opprøret, men tapet av store deler av fire legioner var et stort prestisjenederlag.