Komposittvideo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
RCA-kontakt, som vanligvis blir brukt på forbrukerutstyr. Denne kom på markedet i 1956.

Komposittvideo er en betegnelse for et sammensatt, analogt videosignal som inneholder komponenter av farge-, lysintensitet- og synkroniseringsinformasjon. Signalet transporteres i ett trådpar og benyttes blant annet for å transportere videosignaler mellom opptaksutstyr og skjerm/mottager. Til denne forbindelsen benyttes oftest gule RCA-kontakter og plugger.

Transportmetoden var først utviklet for svart/hvitt TV, men ble senere utvidet til også å kunne transportere fargesignaler. Dette ble gjort ved å utnytte ubrukt (eller lite utnyttet) plass i det transporterte frekvensspekteret. På denne måten kunne også et gammelt svart/hvitt fjernsyn motta fargefjernsynssignaler uten å bli forstyrret av fargene. Som en bieffekt av dette kunne høyfrekvent svart/hvitt-informasjon av og til dukke opp som farger på fargemottagere.

Komposittvideo blir noen ganger kalt CVBS, som kan bety «Color, Video, Blank og Sync»; «Composite Video Baseband Signal»; «Composite Video Burst Signal» eller «Composite Video with Burst and Sync».

Signaldiagram

Signalet er vanligvis i et standardformat som NTSC, PAL eller SECAM. Det er en sammensetning av tre kildesignaler kalt Y, U og V (sammen kalt YUV) og synkroniseringspulser. Y representerer bildets lysstyrke, eller luminans, og synkroniseringen så det alene kan vises som et svart-hvittbilde. U og V representerer fargetoner og metning. De blir først mikset med to ortogonale (uavhengige) faser av en bærebølge slik at de sammen utgjør et signal kalt krominans. Y og UV blir deretter kombinert til et signal. Siden Y er et basisbåndsignal og UV er mikset med en bærebølge, blir dette det samme som frekvensdelt multipleksing.

Komposittvideo kan enkelt bli sendt på forskjellige kringkastingskanaler ved å modulere det på en bærebølge. Flere hjemmevideoformater bruker også kompositt for bilde; Laserdisc lagrer bilde som et rent komposittsignal mens VHS bruker en noe modifisert versjon. Avspillerne lar brukeren velge mellom enten å bruke signalet direkte eller å modulere det inn på en bærebølge slik at det kan brukes på TV-ens antenneinngang. Ren komposittvideo blir ofte overført med en gul RCA-kontakt. BNC-kontakter og bedre koaksialkabler blir ofte brukt på profesjonelt utstyr. I Europa brukes ofte SCART istedenfor RCA.

Eldre apparater som kobles til TV-en, som videspillere, spillkonsoller og datamaskiner fra 1980-årene, bruker ofte komposittvideo. Dersom TV-mottakeren mangler tilkobling for komposittvideo, kan signalet kan bli modulert inn på en bærebølge og gjøres om til en radiofrekvens (RF), Dette gjøres med en ekstern boks som kalles RF-modulator og signalet fra denne kobles til antenneinngangen på TV. I Nord-Amerika brukes ofte kanal tre og fire og i Europa kanal 36. En del apparater, som videospillere, har slike innebygd. Det er ingen grunn til å gå veien om antennesignal (RF) dersom enhetene har tilkoblinger for komposittvideo eller S-Video.

Nyere enheter i dag, brukes for det meste HDMI, noe som gjør komposittvideo lite brukt i dag.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]